Mads Mikkelsen spiller hovedrollen i den tyske filmen The Door. Det er det beste jeg kan si om den.
Historien er nemlig et absurd-o-rama fra Absurdistan, med et plott så hindises all fornuft at enhver grad av troverdighet fordufter.
For at dette skulle har fungert, burde regissør Anno Saul fortelle historien i en ramme av fantasi, magi og filmatisk undring. Men siden han har valgt å dyrke realisme kombinert med billig skrekk, brytes illusjonen etter det første kvarteret.
Basert på et røvertriks
Maleren David Andernach (Mads Mikkelsen) opplever den store tragedien når datteren drukner i hagebassenget mens han selv knuller nabodama. Kona flytter fra ham, livet ramler sammen, og David er på den ytterste rand.
Men så oppdager han en mystisk korridor bak et kratt. I enden finner han en dør. Når han går gjennom den, får han en unik mulighet til å endre på ting, men til en høy pris.
LES: Anmeldelsen av En kongelig affære
Det som skjer på den andre siden av døra skal forbli kinosalens hemmelighet. Men utover i filmen begynner jeg å lure mye på hvilke motiver figurene har, og hva som får dem til å tro at deres handlinger skal være bra for dem. Hvorfor de i det hele tatt er der, er basert på et røvertriks som aldri blir forsøkt forklart.
Jeg kunne nok være mer villig til å godta visse historieelementer dersom de ble brukt i en Charlie Kaufman-film med et helhetlig bilde av et skrudd univers. Men siden Anno Saul heller vil lage realistisk thriller med skrekkelementer, kjøper jeg ikke historien han forteller.
Sitter igjen med store spørsmål
Mads Mikkelsen fungerer brukbart i denne filmen. Noe mindre hadde jeg da heller ikke forventet av en av Nordens beste skuespillere. Men han har ikke det helt store manuset å jobbe etter her.
Jeg forstår ikke alltid hvilke motiver David har, eller hvordan begivenhetene etter hvert påvirker ham. Jeg hadde kanskje trodd at utviklingen ville økt Davids frykt og paranoia, mens han i stedet virker uinteressert i å finne ut av hvordan situasjonen har oppstått.
LES: Anmeldelsen av Valhalla Rising
The Door er basert på romanen Die damalstür av Akif Pirincci, og det er mulig denne historien er bedre i tekstform enn som film. Her sitter jeg i hvert fall igjen med store spørsmål om både historiens utgangspunkt og figurenes opptreden i den, som får meg til å riste på hodet og undre over hva filmskaperne egentlig har tenkt.
Her har de rett og slett bommet på filmens tone. Realismen burde tones ned, og magien skrus opp. Da kunne The Door fungert som film. Nå gjør den ikke det.
