Julie Delpy leker Woody Allen når hun regisserer seg selv på Manhattan. Og hun gjør det ikke så verst.
Energien holdes oppe ved hjelp av engasjerte skuespillere i en dialogdreven historie. 2 dager i New York føles i overkant masete i perioder, og mangler kanskje det helt store poenget.
Men jeg ble sjarmert og underholdt nok til at dette er akkurat innenfor noe jeg både kan og vil anbefale.
Blir invadert av familien
Kunstneren Marion (Julie Delpy) og samboeren Mingus (Chris Rock) blir invadert av Marions franske familie, bestående av far Jeannot (Albert Delpy), søster Rose (Alexia Landeau) og hennes kjæreste Manu (Alex Nahon).
Det ligger an til et realt fransk-amerikansk kulturkrasj, som setter kjærligheten på prøve, samtidig som Marion står foran en viktig utstilling.
LES: Anmeldelsen av To Rome With Love
Franskmenn må le av måten de skildres på i denne filmen. Her er det amerikanerne som er de reserverte og tilbakeholdne, mens de franske er de høylytte og brautende turistene uten antenner for skikk og bruk i landet de besøker.
Det virker kanskje ikke helt troverdig, men forårsaker flere fornøyelige kulturkollisjoner, som Roses forhold til nakenhet, Jeannots åpne spørsmål om datterens sexliv og familiens temperamentsfulle diskusjoner.
Det virker nesten som om Delpy gjør en kjærlig parodi på sine egne landsmenn.
Regissert improvisasjon
Julie Delpy spiller altså hovedrollen selv, og her er jeg nesten inhabil til vurdering. Jeg elsker Delpy på grunn av hennes rolle som Celine i Før soloppgang og Før solnedgang, og den kommende treeren Før midnatt.
Og så er Albert Delpy, Julies virkelige far, litt av en opplevelse som Jeannot. Hans imøtekommenhet er den rake motsetningen til Mingus sin tilbakeholdenhet.
Det er fint å se Chris Rock som noe annet enn komiklovn. Han fungerer godt som filmens mest jordnære figur.
LES: Anmeldelsen av Blodig alvor – Carnage
Dialogen smatrer av gårde som mitraljøser i det som ligner regissert improvisasjon. Energien er høy, det samme er morofaktoren det meste av veien.
Delpy gjør historien overtydelig mot slutten, og bruker en voiceover for å forklare hva poenget med historien er. Det hadde hun kanskje ikke behøvd å gjøre.
Men 2 dager i New York er uansett en hyggelig og problemfri film som vil oss vel. Delpy slår et slag for familien, og hvordan den er verdifull, selv når det krangles så busta fyker.
