Figurene vi møter i tv-serier har blitt såpass virkelighetsnære, spennende og varierte, at man skulle tro at enhver serieskaper tok seg tid til å se på noen av disse som inspirasjon når man lagde en ny tv-serie.
At hovedrollen i Banshee ikke ser ut til å være annet enn en grunn drittsekk uten formildende eller attraktive trekk virker derfor utrolig rart.
En slem rollefigur som samtidig kan være en man heier på, må begynne å bli et såpass etablert element i tv-serier at det snart er noe man kan ta studiepoeng i på diverse humanistiske fakulteter. Jeg begynner derfor å lure på om skaperne av Banshee har sovet seg gjennom 10 år med tv-serier og figur-utvikling, og gått glipp av hvor mye seere elsker menn som Tony Soprano, Dexter, Al Swearengen eller Eric Northman, for Lucas Hood er definitivt ikke en mann av samme kaliber.
Hvorfor, Lucas?
Seriens hovedperson (Antony Starr) sniker seg inn i småbyen Banshee for å oppsøke ekskjæresten som han tidligere utførte et diamanttyveri sammen med, et tyveri som gav ham 15 år i fengsel. Han oppdager at diamantene er borte og kjæresten har gått videre uten ham, og stjeler derfor identiteten til byens nye sheriff som dør etter et barslagsmål, for å finne ut om det egentlig er noe for ham i Banshee, og for å fortsette jakten på byttet etter diamanttyveriet.
I løpet av de to første episodene virker det derimot som om han blir i byen for å spionere på ekskjæresten mens han får utløp for et brusende behov for slåssing og skyting. Man oppfatter ikke Lucas som en fyr som gjemmer seg når han er redd, heller ikke som usikker eller bortkommen, men det er vanskelig å vite. Han kommuniserer egentlig ikke så mye, og det er jo litt dumt når du er en hovedperson i en tv-serie.
Slemmingen og tøffingen
Gjennom de to første episodene blir vi også introdusert for følgende bukett av biroller.
– Ekskjæresten Carrie ser ikke ut som om hun er en dag over tredve, noe som gjør det vanskelig for meg å tro på at hun var en mestertyv for 15 år siden. Hun spilles av Ivana Milicevic som jeg stort sett kjenner igjen fra rollene som pen dame/modell/russisk pen dame/russisk modell. Hennes tilstedeværelse gir meg ikke frysninger, men er heller ikke så stiv eller umenneskelig at man kan holde det mot serien.
– Deva, dattera til ekskjæresten, 15 år, opprørsk og typisk rusglad tenåring som kommer til å rote seg borti masse farlig som Lucas må redde henne fra.
– Kai Proctor, slem forretningsmann som eier hele Banshee, men som liker seg best i slakteriet sitt (skummelt slakteri) eller i villaen sin hvor han har slemme hunder som biter de dumme pøblene hans. Han har også horer som står klare til å suge ham når han kommer hjem sånn at vi kan studere jesus-tatoveringa han har på ryggen. Hvor er den høyryggede lenestolen og den hvite katta?
– Sugar Bates, tidligere bokser og nå bar-eier. En av de få som vet at Lucas er en lurendreier (Token black guy-alarm).
– Siobhan Kelly, politi og kollega til Lucas. Veldig tøff, blir introdusert ved at hun moser fjeset til en junkie i et bord mens hun roper «shut up!».
– Job, Lucas’ «fixer guy», en transe-aktig og motegal frisør som egentlig er superhacker og mestertyv-hjelper.
Ingen av disse figurene er spennende, ingen trigger nysgjerrigheten eller empatien hos seeren, og de står kun igjen som et oppkok av forventede personlighetstrekk ved de ulike rollene de skal fylle.
Hva har du gjort her, Alan Ball?
Plottet, i den grad det finnes, dras i stykker av en rekke hendelser som bidrar mer til å få Lucas til å virke som en skyteglad idiot enn å skape spenning og nysgjerrighet som drar oss videre i historien. Jeg skjønner ikke hva som skal være spennende her, og det hjelper ikke å dra på med sex og vold, noe HBOs søsterkanal Cinemax tydeligvis har ment skal være en viktig ingrediens i serien.
Skuespillerprestasjonene i serien er ikke utprega ille, og både Anthony Starr (Lucas) og Frankie Faison (Sugar) gjør så godt de kan med det lille de har fått å spille på.
Det som kanskje irriterer meg mest med serien er hvordan den selges inn som at den er «laget av True Blood-skaperen».
Manusforfatterne David Schickler og Jonathan Tropper har hverken skapt eller skrevet True Blood. Det har derimot Alan Ball, som er kreditert som «executive producer», en rolle som gir rom for både nærgående detaljstyring og distansert kontraktskriving. I dette tilfellet tipper jeg Ball har gjort sistnevnte. Det er lite i Banshee som får meg til å tenke på de mesterlige dialogene i Six Feet Under eller de kuriøse og elskverdige figurene fra Bon Temps i True Blood.
Det skal sies at denne anmeldelsen er basert på de to første episodene i serien. Det kan ta seg opp, eller det kan fortsette å være like uoriginalt og kjedelig som de to første episodene. Gi gjerne lyd fra dere i kommentarfeltet om noen ser fortsettelsen. Det kommer ikke jeg til å gjøre.
