Regissør Quentin Tarantino har avvist alle spørsmål om voldsskildringene i sine filmer den siste tida. Han er dritt lei av å rettferdiggjøre de brutale scenene han brukes til å skildre sine filmfigurer.
Det er dumt, for det er viktig å diskutere vårt forhold til vold som underholdning. På en annen side er ikke volden i Django Unchained som er mest interessant. Volden i Tarantinos nyeste film er rå, og det er tydelig at regissøren setter stor pris på exploitation-sjangeren, men det blir ikke filmens fokus for lenge om gangen.
Tarantino utfordrer oppfatningen av Amerikas slavehistorie med en film som – i en stil regissøren allerede er kjent for – radbrekker westernsjangeren.
Dusørjegeren, og tidligere tannlege, Dr. Schultz (Christoph Waltz) befrir slaven Django (Jamie Foxx) mot at sistnevnte identifiserer en gruppe verdifulle forbrytere. Flere tusen dollar betales til den som fanger de kriminelle – død eller levende. I Tarantinos filmer ender det oftest med død.
TOPP 5: Slaveri-filmer – sjekk hele lista her
Foxx og DiCaprio imponerer
I all sin visuelle grusomhet er filmen Django Unchained en lang rekke konfrontasjoner mellom dusørjegerne og hvite mennesker som kun har opplevd å eie et mørkhudet menneske.
Den hjerterå skildringen av en type rasisme som i dag er nærmest umulig å forstå, av menneskeskjebner som ødelegges uten hensyn og av brutal undertrykking, er vanskelig å ta inn over seg. Tarantinos overdrevne og stiliserte blikk på slavehistorien forteller i klartekst hvor jævlig det var.
Hans genitrekk er å skildre et knippe figurer som er mulig å få sympati for. Selv med våre moderne liv er det mulig å se for seg at livet i det ville vesten var så vilt som Tarantino vil ha det til – hvor enn overdrevet det faktisk viser seg at filmen er.
Og da tenker jeg spesielt på Jamie Foxx’ Django. Selv i Tarantinos fargemettede filmunivers er hans sorg, kjærlighet og lengsel det som holder Django Unchained på bakken, og stopper filmen fra å ta helt av. Samtidig leker Tarantino med publikum ved å plassere Django i en rekke moralsk tvilsomme situasjoner – alt som til slutt blir rettferdiggjort.
LES: Skurkerolla som fekk DiCaprio til å lure på om han hadde gått for langt
At Leonardo DiCaprio gikk ut før filmens premiere (i et ledd av markedsføringen av filmen selvsagt) og fortalte at han var usikker på om manuset var for drøyt, viser seg også å være helt berettiget.
Plantasje- og slaveeieren Calvin Candie er en av de mest avkylige filmfigurene jeg har sett på et kinolerret, med et total mangel på respekt for menneskeverd.
Ikke bare handler han mennesker som arbeidskraft på den store bomullsplantasjen, han organiserer, og finner stor underholdning i, nevekamper mellom slaver hvor døden er eneste utvei for minst en av deltagerne. DiCaprio er sleip, men samtidig raffinert.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
En lang film – for lang?
Dialogen er, som vanlig i Tarantinos filmer, hvor mye av filmen blir fortalt. Tarantino er glad i dialog, kanskje for glad. Protagonister i både exploitation- og spagettiwestern-filmer har ikke for vane å prate så mye som Tarantino ønsker. Django Unchained er en lang film, og Tarantino kunne med fordel tatt med seg dette sjangertrekket inn i arbeidet med denne filmen.
ANMELDELSE: Inglorious Basterds – jeg ble skuffet!
Django Unchained føles noen ganger ut som om den ble sendt ut av klipperommet for tidlig. At dette er en uferdig versjon av den endelige filmen. Flere scener bidrar ikke til helheten, og innimellom må Tarantino ty til ulekre hopp i historien. Alt dette kan selvsagt være et nikk til filmene han har blitt inspirert av, men i så fall har han gjort det både bedre og mer elegant i for eksempel Kill Bill-filmene.
Voldsskildringene er, som nevnt, overdrevne og grusomme – men menneskene som befolker Tarantinos filmunivers er mer opprørende å se på lerretet. Filmen bærer alle merker etter den egenartede regissøren, og skiller seg markant fra de filmene vi er vant til å se fra Hollywood med sin sjangerlek.
Selv med sine noe ujevne kvaliteter er Django Unchained en film som er både relevant og utfordrende – den forteller en jævlig slavehistorie på utradisjonelt vis med nesten alle sjangergrepene vi kan vente fra en spagettiwesternfilm.
Quentin Tarantino vil ikke gi slipp på sin rolle som amerikansk filmindustris egen cowboy med det første.
