Gangster Squad ser ut som en førsteklasses gangsterfilm, men utseendet lyver litt. Til tross for store navn på rollelista, upåklagelig tidskoloritt og mengder med tøffe voldsomheter, føles filmen merkelig hul.
Det er manuset som står i veien for storhet. Filmen vil veldig gjerne være en ny The Untouchables eller LA Confidential, men føles mer som en polert gangsterfantasi.
Filmens ytre kvaliteter gjør filmen til en underholdende tidtrøyte, men jeg tror regissør Ruben Fleischer (Zombieland) har forsøkt å sikte høyere.
Starter en blodig kamp
Året er 1949 og gangsterbossen Mickey Cohen (Sean Penn) er i ferd med å feste grepet i Los Angeles.
Politimannen John O’Mara (Josh Brolin) får i oppgave å samle en hemmelig gruppe som skal drive Cohen ut av byen med alle midler.
O’Mara får tak i flere ganske spesielle politimenn og starter en blodig kamp som kan bli farlig for flere enn dem selv.
Det første som slår meg er hvor bra filmen ser ut. Fotograf Dion Beebe får kulisse-, kostyme- og effektmakernes arbeider til å skinne.
Jeg føler meg virkelig transportert tilbake i tid, selv om dette ligner mer et fargelagt Sin City enn det virkelige Los Angeles anno 1949.
Ruben Fleischer har gitt filmen et tegneseriepreg som bringer minner fra Dick Tracy, Who Framed Roger Rabbitt og andre fargesprakende versjoner av det gamle USA.
Investerer ikke de store følelsene
Det neste jeg legger merke til, er filmens imponerende rollebesetning. Sean Penn er morsom som oversminket skurkekarikatur.
Josh Brolin er en renskåret gammeldags helt, mens Robert Patrick, Michael Pena, Giovanni Ribisi og Ryan Gosling skaper god variasjon i laget.
Og med min favorittdame i Hollywood, Emma Stone, som både femme fatale og damsel in distress, er det i alle fall ingen ting i veien med skuespillet.
LES: Anmeldelsen av American Gangster
Det som legger en liten demper på min begeistring for Gangster Squad, er at historien, forfattet av Will Beall, basert på Paul Liebermans roman, er for lite engasjerende.
Den får meg ikke til å investere de store følelsene for figurene, noe som gjør at utfallet egentlig ikke er så viktig for meg. Men det er prestert mye lekkert foran kamera, det smeller hardt og godt, og jeg føler meg underholdt.
Dette er altså severdig, til tross for svakhetene.
