Når verdens mest kjente musikal blir film er det duket for dramatikk og sterke følelser. Musikaladapsjonen av Victor Hugos verk De elendige tok verden med storm da den kom i 1980 og er blitt en tidløs klassiker.
Romanen er blitt filmatisert en rekke ganger, men aldri før har vi sett en fullstendig filmadapsjon av musikalen. Det er en underdrivelse å si at forventningene har vært skyhøye.
Derfor er det kanskje også urettferdig å si at jeg ble litt skuffet, men jeg ble ikke så grepet som jeg hadde håpet av Les Misérables. Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at dette er en flott, vond og sterk versjon av De elendige.
Les også: Les Misérables vant gjeve Golden Globe-priser.
Kampen om et bedre liv
Vi befinner oss i 1800-tallets Frankrike der Jean Valjean, spilt av Hugh Jackman, akkurat har blitt løslatt etter 19 år i fengsel fordi han stjal et brød.
Når han bryter med den livslange prøveløslatelsen sin og skaper et nytt navn for seg selv, sverger fengselsvakten og senere politimannen Javert, spilt av Russel Crowe, at han skal finne Valjean og fengsle ham på livstid.
Etter hvert som Jean Valjean bygger opp et nytt og respektabelt navn krysser han veier med den unge Fantine, spilt av Anne Hathaway, som gjør det hun kan for å ta vare på datteren hun har fått utenfor ekteskap. Livet skal bli vanskeligere for dem enn de noen gang hadde drømt om.
Tar avstand fra teaterscenen
Den Oscar-vinnende regissøren Tom Hooper (Kongens tale) har gjort det han kan for å distansere seg fra scenerommet vi er så vant til å se Les Misérables utspille seg i. Det er nærmest ingen scener som henter inspirasjon fra teateret. Isteden har Hooper valgt å ta kameraet svært tett opp til skuespillerne, noe som gir en type nærhet man aldri kan oppnå fra en teaterscene.
Filmen bæres i stor grad av ansiktsuttrykkene til skuespillerne, og det legger mye press på deres prestasjoner, men Hugh Jackman, Anne Hathaway og resten av castet er enestående i måten de formidler nøden og elendigheten deres rollefigurer erfarer.
Jeg kan kjenne frykten Jean Valjean føler på når han står ovenfor sitt livs vanskeligste valg, og jeg føler på skammen Fantine dras ned i når hun prostituerer seg for første gang – det er rått og vondt.
Selv om bruken av tette skudd fungerer godt blir det brukt i overkant mye, noe som fører til at jeg sitter med en klaustrofobisk følelse i kinosalen. Filmen hadde hatt godt av flere større skudd som lar publikum puste litt mer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Alle synger live
Skuespillerne i Les Misérables sang live under innspillingen, istedenfor å mime til et allerede innspilt spor slik som er vanlig. Regissør Tom Hooper ønsket et råere og mer troverdig uttrykk, og det har han fått.
Hver eneste skuespiller synger live i hver eneste tagning og det gjør at skuespillet blir mer troverdig og at følelsene får større kontroll over stemmen, enn hvis de hadde stått i et tomt studio med en mikrofon.
Noen musikalentusiaster vil kanskje gremmes over at Hugh Jackman ikke synger for eksempel «Bring Him Home» med den samme patosen man forventer fra musikalskuespillere som J. Mark McVey og norske Rein Alexander, men til gjengjeld leverer han sangen med en inderlighet og nærhet til hendelsene rundt ham som jeg ikke har opplevd i noen annen oppsetning av Les Misérables tidligere.
Mannen lider, han er i krig og vil heller dø enn å se den unge gutten Marius miste livet. Selvfølgelig blir stemmen hans preget av dette.
Om publikum blir mer eller mindre rørt av denne typen fremførelse av de kjente sangene er nok opp til hver enkelt. Selv synes jeg i hvert fall at det kledde filmen godt.
Oscar 2013: Les Misérables er nominert. Stem på dine Oscar-favoritter her!
Ikke storslagent nok
Les Misérables forteller en sterk historie om fattigdom, nød og elendighet, og aldri før har denne historien blitt så inderlig fortalt, men det er mulig at kameraets stadige nærhet til skuespillerne ødelegger noe for følelsen av storslagenhet som jeg forbinder med denne musikalen.
Les også: Topp 5: Musikalfilmer!
Jeg berømmer filmskaperne for at de ikke bare har filmet en teateroppsetning, men virkelig filmatisert musikalen og gjort det til noe eget. Likevel kjenner jeg på savnet av de storslagne musikalnumrene.
Når flaggene vaier i filmens siste scene zoomer kameraet endelig ut mens hundrevis av stemmer synger «Do You Hear The People Sing?». Da fikk jeg kjenne på følelsen av at dette var en mektig filmopplevelse, og først da trillet tårene hos meg.
