Lincoln, Spielberg og Day-Lewis. Tre solide etternavn som sørger for en svært interessant historieleksjon på kino! Dette er en innholdsrik skildring av en av USAs viktigste politiske kamper, nemlig avskaffelsen av slaveriet.
Spielberg viser seg som en moden filmskaper, som tar seg god tid til å vise oss hvorfor og hvordan president Lincoln (Daniel Day-Lewis) tok denne kampen, og ble en ikonisk figur i amerikansk historie.
Dramaet dras kanskje litt for langt ut i tid, men heves av et meget godt ensemble av skuespillere, med Day-Lewis som et fyrtårn i front.
Filmen kaster oss rett inn i den amerikanske borgerkrigen i januar 1865. Abraham Lincoln kjemper for å få vedtatt det 13. tillegget til USAs grunnlov, som vil formelt avskaffe slaveriet.
Filmen forklarer hvorfor det var viktig å lykkes med dette før borgerkrigen tok slutt.
Vi ser hvordan han må ta i bruk tvilsomme krefter for å sikre nok stemmer til voteringen, samtidig som opposisjonen presser på for å forhindre den.
Lincoln allierer seg blant andre med Thaddeus Stevens (Tommy Lee Jones), den viktigste abolisjonisten i Kongressen, for å vinne en kamp som skal vise seg å bli særdeles jevn.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ubehøvlet og provoserende
Dette er altså rollen Daniel Day-Lewis først avslo, men lot seg overtale til å ta. Og takk for det, for han spiller mesterlig.
Lincoln er en historisk figur som er godt kjent, men han har kanskje aldri vært skildret mer troverdig enn her. Hans manerer, talemåter og tankerekker virker innstudert i detalj, og om Day-Lewis mener dette er en riktig fremstilling av Lincoln, skal ikke jeg være tviler.
Han fremstilles som en idealist med en sterk og kompromissløs rettferdighetstrang, og et stort hjerte for folket han presiderer over.
LES: Daniel Day-Lewis sitt avslag til Spielberg
Det er interessant å se hvordan 1800-talls-politikere opererte, skal vi tro Steven Spielberg og manusforfatter Tony Kushners fremstilling av dem.
De opptrer langt mer ubehøvlet og provoserende enn dagens medieavhengige politikere, men gjør det befriende åpent og ærlig. De pakker ikke inn sine meninger i pene setninger, men gir klart uttrykk for dem i utilslørte ordelag.
Man får også inntrykk av at de hadde større rom til å ytre seg på denne måten. Det ville ikke fungert i dag.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Udiskutabelt historisk sus
Steven Spielberg har laget et stillfarent drama med noen bråketopper, fortalt med et stilsikkert uttrykk. Fotograf Janusz Kaminski bruker i stor grad jordfarger og naturlig lys.
Interiørscenene er mørke. Lyset svir i øynene når handlingen flytter seg utendørs.
Tidskoloritten er overbevisende. Det er et fravær av alt som minner om den moderne tid. Men det er interessant å se informasjonsflyt anno 1865. Lincoln kan dra fordel av hvem som vet hva til hvilken tid.
Men samtidig ser vi hvordan man via telegraf kan sende stemmeresultater fra Kongressen og ut til borgerkrigens frontlinjer i sanntid.
LES: Anmeldelsen av Abraham Lincoln: Vampire Hunter
Det finnes ting i filmen som ikke tilfredsstiller meg. Når Lincolns kone (Sally Field) mot slutten undrer på hva vi i fremtiden vil tenke om dem, virker det som et litt for kalkulert og sentimentalt vink til publikum.
Forholdet til sønnene (Joseph Gordon Levitt og Gulliver McGrath) får for liten tid til å utfolde seg. Det store klimakset, selve avstemningen, tar litt for lang tid. Og jeg mener bestemt at filmen burde avsluttet noen scener tidligere enn den gjør.
Men Lincoln er ellers et velregissert drama med et udiskutabelt historisk sus over seg. Og det er ikke en eneste vampyr i sikte!
