Funksjonshemmede har selvsagt også behov for å utforske sin seksualitet. Da må forholdene legges til rette for det.
Uansett hva du måtte mene om det, er The Sessions et vakkert og rørende drama om hvordan en sterkt poliorammet mann kaster seg ut i det store eventyret, med litt uventede konsekvenser.
Kan inspirere oss til å se forbi våre barrierer
Jeg føler at regissør Ben Lewin rosemaler forholdsvis mye i denne filmen, men godt og modig spill av John Hawkes og Helen Hunt løfter opplevelsen.
Utvider horisonter på flere måter
Historien er basert på sanne hendelser og personer. Den poliorammede poeten Mark O’Brien (John Hawkes) kan nesten ikke bevege seg og er 100% pleietrengende.
Livet leves horisontalt, med konstant behov for ekstra oksygen. Nettene tilbringes i en jernlunge.
LES: Anmeldelsen av Paradis: Kjærlighet
Nå ønsker han å miste jomfrudommen, og får hjelp til det av sexsurrogaten Cheryl Cohen-Greene (Helen Hunt). Men disse møtene skal vise seg å utvide begges horisonter på flere måter.
Filmens tematikk krever selvsagt en stor grad av nakenhet, som både Hawkes og Hunt stuper fryktløst ut i. Men dette er ikke spekulativt. Nakenheten føles like naturlig som den er nødvendig.
Man aner kanskje at Hunt lever litt sunnere enn de fleste 49-åringer, mens Hawkes ser ut til å ha tynet kroppen mye for å fremstå som troverdig poliorammet. Men selv i de mest intime sekvensene ser vi menneskene, ikke kroppene.
Kvinnene får omsorgssjokk
Så hvorfor virker historien rosemalt? Den er nesten mistenkelig lys, til tross for vanskelig tematikk. Man skulle tro at Mark hadde snev av depresjon, men han er like lystig som en nordnorsk sommerdag er lang.
Kvinnefigurene i filmen synes å få omsorgssjokk for denne poeten i sykesenga. Man kan argumentere med at de ser den fantastiske sjelen i den ødelagte kroppen, men jeg har en følelse av at nettopp denne funksjonshemmingen er sterkt medvirkende til medlidenhetsgaloppen.
LES: Anmeldelsen av Hope Springs
Men skuespillet holder altså god kvalitet. Hawkes er svært troverdig som Mark, Hunt er svært solid som Cheryl, mens William H. Macy er nok et lyspunkt som fader Brendan, Marks faste samtalepartner. Han er faktisk for kul til å være prest (unnskyld, prester!).
Filmens innhold vil kanskje skremme noen fra å se den, men The Sessions har positiv og verdifull livsvisdom å komme med.
Den ser forbi hovedfigurens funksjonshemming, og lar oss møte mennesket bak. Den kan inspirere oss til å se forbi våre barrierer og våge oss inn i det ukjente. Ikke verst av en liten film!
