Den forrige Die Hard-filmen hadde én stor svakhet. Den var Die Soft. Den femte filmen tar et skritt i riktig retning. Regissør John Moore skrur volden opp et hakk.

Samtidig er firerens forsøk på å oppdatere filmserien med datateknologi forkastet. Her får Bruce Willis bruke sine fremste kvaliteter som actionhelt, nemlig vittige kommentarer, bare never og store gønnere. Dette er bra.

Men A Good Day to Die Hard sliter likevel med sitt. Den har et svakt manus, kjedelige skurker og tilfeller av rar redigering, som gjør at heller ikke denne er i nærheten å matche de tre første filmene, men det ER 97 kjappe og tøffe minutter på kino.

Imponerende actionsekvenser

Denne gangen drar politilegenden John McClane (Bruce Willis) til Moskva for å hjelpe sønnen Jack (Jai Courtney), som han ikke har snakket med på flere år.

Ingen gjensynsglede i A Good Day to Die Hard (Foto: 20th Century Fox).
Ingen gjensynsglede i A Good Day to Die Hard (Foto: 20th Century Fox).

Jack er nemlig i trøbbel, men pappas ankomst er alt annet enn velkommen.

Det viser seg at Jack er CIA-agent, og han må motvillig godta pappas hjelp for å redde den politiske fangen Komarov (Sebastian Koch) fra den mektige, korrupte og skruppelløse politikeren Chagarin (Sergey Kolesnikov).

LES: Anmeldelsen av Red  med bl.a. Bruce Willis.

A Good Day to Die Hard har noen imponerende actionsekvenser gjennom tett Moskva-trafikk, på en byggeplass og en gammel fabrikk. Den har en eksplosiv avslutning som strekker troverdigheten til ytterpunktet. Sånt liker jeg.

Men redigeringen snubler av og til, der ting skjer som ikke kan skje, og andre hendelser avhenger av en presisjon som er praktisk talt umulig.

Nå er kanskje ikke troverdighet det en Die Hard-film bør etterstrebe, men jeg liker at actionoverdrivelser henger sammen.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Jai Courtney og Bruce Willis i A Good Day to Die Hard (Foto: 20th Century Fox).
Jai Courtney og Bruce Willis i A Good Day to Die Hard (Foto: 20th Century Fox).
For svake skurker

Skurkene i denne filmen har ikke den sjarmerende karismaen som henholdsvis Alan Rickman, William Sadler og Jeremy Irons hadde i de tre første.

De mangler særpreg og personligheter. De blir rett og slett kjedelige motstandere for far og sønn McClane, og er seriens desidert svakeste bad guys til nå.

Manuset av Skip Woods er heller ikke det mest medrivende. Det handler om å komme seg fra punkt A til B til C, og så videre, uten videre perspektiv eller underliggende tematikk. Selv det rustne far/sønn-forholdet blir stemoderlig behandlet.

Jai Courtney, Bruce Willis og Sebastian Koch i A Good Day to Die Hard (Foto: 20th Century Fox).
Jai Courtney, Bruce Willis og Sebastian Koch i A Good Day to Die Hard (Foto: 20th Century Fox).

LES: Anmeldelsen av Die Hard 4.0

Kanskje er det tenkt at Jai Courtney skal ta over Die Hard-serien når Willis ikke orker mer? Jeg håper ikke det, for selv om han helt klart har de fysiske egenskapene som actionhelt, mangler han det skjeve smilet og glimtet i øyet som har gjort Willis til stjerne.

Senioren viser seg fremdeles fullt kapabel til oppgaven. Han har ennå fysikken til å la seg kaste rundt av eksplosjoner. Selv når han lirer av seg gamle fraser som er åpenbare vink tilbake til bedre tider, synes jeg det er greit.

Men han trenger bedre manus og regi neste gang. Og kan han få holde seg i hjemlandet? Jeg synes the good old US of A kler John McClane bedre.

Om FILMEN

A Good Day to Die Hard
  • A Good Day to Die Hard
  • Slippdato: 15.02.2013
  • Regi: John Moore
  • Utgiver: Twentieth Century Fox Norway
  • Sjanger: Action

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.