Det er ikke mangel på ambisjoner i Cloud Atlas, et vågalt samarbeidsprosjekt mellom regissørene Andy Wachowski, Lana Wachowski og Tom Tykwer.
Dette er en stor og omfattende historie, basert på David Mitchells roman, med frigjøring og reinkarnasjon som sentrale temaer. Den utforsker også hvordan alt henger sammen. Handlinger i et liv kan skape ringvirkninger i et annet.
Jeg liker filmskapere som tar sjanser!
Hver av historiene som fortelles har sine distinkte særpreg og spenningsmomenter, men satt sammen kan dette i blant fremstå som et narrativt kaos som virker fremmedgjørende. Likevel må jeg bare beundre motet og ambisjonene i denne filmen!
Alt henger sammen
Handlingen hopper mellom flere steder og tidsrom. Vi er på et skip i 1849, møter en britisk komponist i 1936, følger en journalist i 1973, en bokutgiver i 2012, en klone i Nye Seoul i 2144 og en skogsmann i den 106. vinteren etter «fallet».
Alle er i situasjoner hvor de er fanget av begivenhetene og kjemper for å frigjøre seg.
En fra en morderisk tyv, en annen fra en atomulykke, en tredje fra et ulykkelig arbeidsforhold, en fjerde fra et gamlehjem, en femte fra undertrykkelse og den siste fra selve jorden.
LES: Anmeldelsen av Wachowski-søsknenes Speed Racer
Historien prøver å fortelle hvordan alt henger sammen i fortid, nåtid og fremtid. Vi ser hvordan sjeler utvikler seg gjennom flere liv.
Et av grepene er å la de samme skuespillerne gå igjen i de forskjellige historiene, blant andre Tom Hanks, Halle Berry, Hugo Weaving, Jim Broadbent, Jim Sturgess og Hugh Grant. De imponerer i roller som krever stor spennvidde.
Blant annet gjør Hanks noen av sine bedre prestasjoner på lenge i denne filmen, mens Halle Berry i en av sekvensene har en overbevisende, men skummel fremtoning som hvit overklassekvinne.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Krever flere gjensyn
Wachowskiene har regissert de mest effekttunge sekvensene, mens Tykwer står bak de med mest fokus på det menneskelige. De har derfor et billedmessig annerledes uttrykk, og det hjelper oss å skille dem fra hverandre.
Andy og Lana W. regisserer fremdeles science fiction med fart, driv og visjonære øyne, i alle fall når det gjelder det visuelle.
Tykwer skaper varme og rørende personskildringer på beundringsverdig kort tid, spesielt i komponist-sekvensen med velspillende Ben Whishaw og James D’Arcy.
LES: Anmeldelsen av Tom Tykwers Parfymen – Historien om en morder
Men hva betyr alt sammen? Prøver filmen å fortelle oss noe av verdi? Jeg er sannelig ikke sikker. Jeg fikk kanskje ikke et umiddelbart kjærlighetsforhold til Cloud Atlas, og aner at dette er den typen film som krever flere gjensyn før dens eventuelle kvaliteter, eller mangel på dem, trer klart frem.
Akkurat nå er jeg mest opptatt av å beundre ambisjonsnivået, den filmatiske virtuositeten, og hvordan filmskaperne tør lage en dyr og lang film basert på svært høytflyvende tematikk.
Jeg liker filmskapere som tar sjanser! Cloud Atlas er en nesten tre timer lang sjanse som forundrer, forvirrer og forbauser meg, men som aldri kjeder meg.
