Å bli utsatt for identitetstyveri er ingen spøk, heller ikke for hovedpersonen i Identity Thief.
Men filmen er en komedie/roadmovie som sliter med å vinne min sympati. Manuset er for ujevnt til at jeg lar meg underholde skikkelig. Oppbyggingen har liten troverdighet, og avslutningen er kraftig sødladen.
Derfor opplever jeg Identity Thief kun som middels god, selv om jeg er fan av Jason Bateman. Og selv om Melissa McCarthy slår seg løs, bokstavelig talt.
Må oppklare saken selv
Finansmannen Sandy Patterson (Bateman) får problemer når Diana (McCarthy) stjeler identiteten hans og går løs på kredittkortene.
Økonomien er under press, og han står i fare for å miste jobben pga Dianas lovbrudd i hans navn.
Politiet kan ikke hjelpe, så Sandy må selv reise til Florida for å spore opp Diana, og ta henne med tilbake til Colorado for å oppklare saken og beholde jobben.
LES: Anmeldelsen av roadmoviekomedien Due Date
Melissa McCarthy er kjent fra Bridesmaids, og er ett av USAs store humortalenter. Jason Bateman har vist sine komiske kvaliteter i serien Arrested Development.
Og de forsøker virkelig hardt i Identity Thief, men uten å lykkes helt. McCarthys figur er så gjennomgående usympatisk, at jeg ikke er i stand til å heie på henne, selv når filmen vil jeg skal det.
Og Batemans figur er i utgangspunktet så grenseløst naiv at han fortjener det som kommer. Jeg føler også at manuset gjør ham dummere enn han fremstår som.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Feitevitser er ikke morsomt
McCarthy har helt klart noe å fare med som komiker. Men i denne filmen er hun nesten en parodi på en elefant i porselensbutikk. Det gjøres et poeng av hennes kroppsfasong ved flere anledninger.
Vi skal le av at hun er feit. Sånt gidder jeg ikke. Hennes vesen er åpenbart kraftfullt, og ikke uten egenskaper. Men feitevitser er ikke morsomt.
Bateman gjør det han kan best, nemlig å være streit som streiting. Han har noen inspirerte øyeblikk, men ser ellers ut til å være passasjer.
LES: Arrested Development tilbake i mai.
Identity Thiefs premiss er for så vidt lovende, men ender opp som en litt anonym roadmovie som vi har sett mange bedre versjoner av.
Det har fremdeles en viss underholdningsverdi å oppleve to personer som må tilbringe tid med hverandre mot sin vilje, selv om konseptet på samme tid virker litt oppbrukt.
Men filmen skulle gjerne vært enda villere på humorfronten, og hatt mye mindre søtsuppe mot slutten. Treeren er fortjent.
