Å flykte fra realiteter og sannheter om seg selv, er ingen kunst. Det er bare å dra. Men å komme tilbake og bli konfrontert med dem, er verre.

Jag etter vind er en sympatisk film om dama som er nødt til å innse hvorfor hun dro. Den er filmet på Norges kanskje vakreste sted, men regissør Rune Denstad Langlo vet å sette menneskene i fokus.

Ikke alle skjebnene males ut like effektivt, men filmens hovedbudskap sitter godt.

Fremtvinger erkjennelser

Anna (Marie Blokhus) jobber med mote i Berlin, men reiser motvillig hjem til Norge når bestemora dør.

Her må hun gjenoppta relasjonen med bestefaren Johannes (Sven-Bertil Taube), samtidig som hun møter gamlekjæresten Håvard (Tobias Santelmann).

Begge er snurte fordi hun dro, og oppholdet vil fremtvinge noen vanskelige erkjennelser fra flere hold.

LES: Anmeldelsen av Nord

Sven-Bertil Taube spiller Johannes i Jag etter vind (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon).
Sven-Bertil Taube spiller Johannes i Jag etter vind (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon).

Marie Blokhus gjør en fin og nyansert rolle. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hun som reiser tilbake til stedet hun aldri trodde hun skulle tilbake til, og oppdager ting ved seg selv hun enten har fortrengt eller ikke forstått.

Tobias Santelmann er litt mer nedpå og anonym som Håvard, han som valgte å bli værende. Hans forsøksvis avvisende innstilling til Anna lyser imidlertid av undertrykt kjærlighet.

Sven-Bertil Taube er filmens sterkeste kort. Den gamle svensken gjør en solid rolle som taus grinebiter. Han møter oss som en tidvis usympatisk figur, men har en utvikling gjennom historien som viser at det stormer store følelser under den hardhudede overflata.

Andre figurer er mindre gjennomarbeidet, som jenta i butikken og Annas danske kjæreste.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Marie Blokhus og Sven-Bertil Taube i Jag etter vind (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon).
Marie Blokhus og Sven-Bertil Taube i Jag etter vind (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon).
Inviterer til fundering

Disse menneskene beveger seg i et stort og åpent landskap (Stokkøya i Sør-Trøndelag), som nærmest inviterer til fundering over livet, døden og kjærligheten.

Omgivelsene er blendende vakre, og fotograf Philip Øgaard vet å gjøre nytte av dem, uten og nødvendigvis gjøre filmen til et eneste langt postkort.

Det kunne for så vidt vært interessant med en forklaring på hvorfor folk som har vokst opp sammen på dette stedet snakker vidt forskjellige dialekter. Og jeg skulle gjerne hatt en indikasjon på hvordan svenske Johannes havnet dit.

Vakre bilder fra Stokkøya i Jag etter vind (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon).
Vakre bilder fra Stokkøya i Jag etter vind (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon).

Men jeg slår meg til ro med at det ikke er viktig for historien. Denstad Langlos manus økonomiserer godt med slike detaljer.

LES: Anmeldelsen av To liv

Jag etter vind burde ha en fair sjanse til å nå et publikum av en viss størrelse. Rune Denstad Langlo har laget to gode filmer med et kjærlig fokus på mennesker i norsk natur og miljø, som ikke nødvendigvis er så gode til å kommunisere med hverandre.

Nord var en lovende debut, og Jag etter vind viser at han har et talent som absolutt må dyrkes videre. Vi trenger filmskapere som utforsker den norske folkesjela, med all dens positive og negative sider.

Om FILMEN

Jag etter vind
  • Jag etter vind
  • Slippdato: 15.03.2013
  • Regi: Rune Denstad Langlo
  • Utgiver: Norsk Filmdistribusjon
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.