Dustin Hoffman har samlet et stjernelag av britiske skuespillere i Kvartetten, en tidvis varm fortelling om alderdom, bitterhet og kjærlighet.
Dame Maggie Smith, i rollen som operastjernen Jean Horten, flytter til Beecham House, et hjem for gamle musikere. Der bor også tre gamle bekjente hun fremførte Giuseppe Verdis berømte opera Rigoletto sammen med.
Hjemmet skal samle inn penger til videre drift under sin årlige gallaforestilling, og de fire blir tvunget til å konfrontere gamle minner og ondt blod.
Maggie Smith gliterer
Fra første stund i filmen strømmer berømte klassikere ut på filmens lydspor og referanser til den klassiske musikkens historie sitter løst, men det hele er retningsløst og uten inngående kjennskap til opera går mye rett over hodet. Hoffman forsømmer en gylden mulighet til å formidle den samme musikkgleden mange av filmens figurer forfekter, mange av statistene er kjente ansikter fra britisk musikkliv.
Både Smith og Tom Courtenay, sistnevnte i rollen som operasangeren Reginald Paget, er skuespillere som tilfører rollefigurene sine både varme og dybde – deres forhistorie rører meg og møtene mellom dem står alene for de fleste av filmens høydepunkt.
ANMELDELSE: The Best Margold Hotel – pensjonistkomedie med alvorlig klangbunn
(artikkelen fortsetter under bildet)
I kvartetten finner vi også den skotske komikeren Billy Connolly i rollen som operasangeren Wilfred Bond, som etter et mildt slag har mistet noen hemninger og lirer av seg frekke replikker om sykepleiernes rumper i høyt tempo. Bond er også en sympatisk figur, en artig type som skaper liv og røre på gamlehjemmet, men de stadige referansene til fising, penisallegorier og stramme sykepleieruniformer, blir rett og slett for mye.
Hoffman debuterer som regissør med Kvartetten, men det er ingen knallstart på en ny karriere.
Filmen vingler mellom å skildre de mange sterke personlighetene på gamlehjemmet og den forestående konserten som vil redde videre drift av Beecham House. Konserten er spenningsdriveren for hele fortellinga, men ofte velger Hoffman å bruke tid på forholdene – og på de mange fargerike figurene.
Kvartetten finner rett og slett ikke en egen identitet; er den et kammerspill om alderdom og kjærlighet eller en forviklingskomedie om pensjonerte musikere som setter opp en siste forestilling? Det er jammen ikke godt å vite.
ANMELDELSE: Frustrert fransk frue – Diva-Denevue er fortsatt best
Se traileren til Kvartetten her og legg inn din kommentar under.
