Kanadiske Sarah Polley må nyte full tillit innad i sin familie. Hun utleverer dem nemlig, og seg selv, i dokumentarfilmen Stories we tell.
Det er et særdeles åpent og ærlig innsyn i familiens innerste anliggender, og spesielt hennes avdøde mors hemmeligheter. Jeg føler et snev av kikkermentalitet mens jeg ser filmen, men mest av alt en enorm interesse for historien som rulles opp.
Stories we tell er et flott dokumentarisk drama om høyst menneskelige erfaringer, relasjoner og reaksjoner.
Setter familielivet på spill
Filmen begynner med å vise de forskjellige familiemedlemmene før intervjuene starter. Vi ser dem før guarden senkes, før de blir tvunget til å fortelle.
Så begynner Sarah Polley å spørre dem ut om hvordan de husker begivenhetene. Disse intervjuene, kombinert med gamle bilder og super 8-opptak, kaster lys over hvem moren var, hennes tanker, drømmer, kjærlighet og til sist – hva som på ett tidspunkt drev henne til utroskap.
Hva var det som fikk denne kvinnen til å sette familielivet på spill? Og hvem er egentlig Sarahs biologiske far?
LES: Anmeldelsen av Sarah Polleys spillefilm Take This Waltz
Flere interessante figurer lar seg intervjue, blant andre Michael Polley, Sarahs far. Han er også filmens fortellerstemme, og leser fra sine egne memoarer, som vi ser Sarah instruerer innlesingen av.
Hennes søsken, slekt og familievenner forteller også imponerende detaljert om hvordan de husker begivenhetene fra mange år tilbake, og tegner et fargerikt bilde av en spennende kvinne, Sarahs mor.
Noe av det mest interessante ved filmen, er hvordan de ofte husker vidt forskjellig, og hvordan tiden filtrerer bort detaljer ulikt fra person til person.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Skildres med kjærlighet og respekt
Filmen balanserer på en delikat line mellom smakfull og smakløs. Sarah Polleys mor er jo ikke her til å fortelle sin versjon av det som skjedde.
Men jeg oppfatter at hennes historie skildres med kjærlighet og respekt for hvem hun var og valgene hun tok.
Selv om filmen har en sterk utleverende karakter, får jeg også følelsen av at Polley holder igjen på enkelte områder, noe hun også bekrefter i ett av de få intervjuene hun har gjort om filmen.
LES: Anmeldelsen av dokumentarfilmen Bully
Det er vanskelig for oss i Norge å forestille oss hvor mye Sarah Polley selv risikerer ved en slik blottlegging. Hun er en av Canadas største skuespillere og regissører, og et viktig mål for landets sladderpresse. At hun velger å belyse sine familieforhold i denne dokumentarfilmen, kan sammenlignes med om f.eks. Aksel Hennie skulle gjort det samme her i Norge.
Dette er modig på alle måter, og Polley gjennomfører filmen med bravur. Den har en imponerende nerve, og forteller ting om familieforhold som mange kan relatere seg til. Men jeg får ikke inntrykk av at det ligger et ønske om offentlig blottlegging bak.
Jeg tror Sarah Polley bearbeider sin egen bakgrunn slik hun kan best, nemlig gjennom film.
