Å bryte en vant rutine kan være vanskelig, til og med smertefullt, men det er ført utenfor dørstokken at verden venter. Ipp er en rebell, ei ungjente som ikke vil høre på farens råd om å holde seg inne i den trygge, men kjedelige, steinalderhula.
The Croods underholder med et enkelt budskap; gå din egen vei og du vil finne lykken.
Livet i steinalderen er knallhardt og Croods-familien er hulemennesker i ordets rette forstand, de holder seg innendørs for å unngå farene på utsiden så lenge de kan. Når sulten likevel tvinger dem ut på jakt skjer det raskt og ofte uten hell.
Tvunget på flukt
Ipp lurer på hva poenget er, med livet, med å være innestengt hele tiden. Hun har nysgjerrigheten til å utforske, men også til å havne i trøbbel. En skjebnesvanger natt sniker hun seg ut av den trygge hulen for å følge et mystisk lys (familien Croods har ikke oppdaget ilden) møter hun en person som ikke bare åpner øynene hennes for en ny verden, hun oppdager at hele verdenen er i ferd med å endres. Familien må reise, vekk fra den trygge hulen, for å overleve.
Utfordringene for familien og Ipp står i kø: Den motvillige faren Grug er vanskelig å ha med å gjøre, storebror Tunk er en tomskalle, bestemor vil ikke reise, og så videre. På toppen av det hele er sabeltanntigere og andre kjøttetende jegere en konstant trussel mot familien. Men The Croods forteller om disse farene, og jakten på mat, med stor humor og på barnevenneligvis. I det Gard, en ung mann med makt til å skape ild, kommer inn i fortellingen blir også dynamikken mellom det gamle og nye slående.
ANMELDELSE: Madagascar 3: Full rulle i Europa – hyperaktiv animasjonsfilm
De norske stemmene fungerer godt – Atle Antonsen er perfekt som familiefaren, med sin skepsis til alt som er nytt. De livlige animasjonene og figurene kler også Tomine Harkets Ipp, filmens hovedperson er et forbilde som tør å si ifra og som tør å gå sin egen vei.
Barnevennelig og litt rotete
Manuset, som er skrevet av blant annet John Cleese og animasjonsveteranen Chris Sanders, starter sterkt. Reisen familien må ut på byr på en storartet mulighet til å vise hvordan endringer noen ganger er nødvendige, selv om de kan være smertefulle.
I filmens siste halvdel kan det virke som om regissørene Sanders og Kirk DeMicco glemmer hva filmens budskap egentlig er, og stadig flere billige punchlines kommer på samlebånd for å holde på oppmerksomheten.
Musikken fra Alan Silvestri bygger opp under følelsen av å utforske en helt ny verden, og sammen med den lekne og fargerike dataanimasjonen, er skildringen av steinalderlivet alt annet enn grått og kjedelig – 3D-effekten overdrives litt for ofte med både fugler og flammer rett opp i ansiktet.
The Croods er en god familiefilm med ei heltinne som tør å gå sin egen vei.
