– Det er to muligheter: Enten er vi alene i universet, eller så er vi ikke alene.
– Begge deler er like skremmende.
Ordene tillegges science fiction-forfatteren bak 2001: En romodyssé, Arthur C. Clarke. Med dette sitatet åpner også scifigrøsseren Dark Skies, og slår samtidig fast at i filmfortellingen du nå skal få se så eksisterer de utenomjordiske.
Men sannheten er at du like gjerne kunne byttet ut romvesener med spøkelser eller andre overnaturlige krefter.
Dark Skies er en uinspirert «haunted house»-film med en katastrofebesetning som altfor ofte snubler i sine egne ben og ødelegger den underspilte spenningen regissør Scott Stewart desperat forsøker å mane frem.
Spenningsløse skuespillere
Mamma Lacy (Keri Russell, kjent fra serien Felicity) våkner av seg selv en natt og går ned i familiens kjøkken, kun for å finne at noen har forsynt seg av grønnsakene i kjøleskapet. Dørene i huset er låst fra innsiden, det samme er vinduene.
Økonomiske problemer legger en tung bør på skuldrene til mor og far Daniel (Josh Hamilton), samtidig som en rebelsk sønn (Dakota Goyo) hater alt rundt ham, og minstemann Sammy (Kadan Rockett) går inn og ut av katatoniske episoder hvor han ser tomt fremfor seg og mister flere timer av døgnet.
Hvorfor er jeg på kjøkkenet? Hvordan kom jeg hit?
Dark Skies har to enorme problemer. For det første er manuset er skrevet som en tv-episode, med en maksimal lengde på omkring 40 minutter. Etter en kort introduksjon haler filmen ut tiden ved å stadig bruke kjente, og gamle, triks fra bruksanvisningen: «Slik oppfører et hjemsøkt hus seg».
Filmen gjentar flere ganger de samme scenene for å skape en forventning om at noe skummelt snart må skje, men ender i stedet med å føles lang og repeterende.
For det andre er flere av skuespillerne uten evne til å være noe annet enn stive pappfigurer, de mangler både dybde og troverdighet. Dette er en litt for stereotypisk filmfamilie, rett og slett, noen som ikke kan eksistere i den virkelige verdenen.
Følelsesmessig knytter jeg meg like mye til familiens medlemmer som jeg gjør til bussjåfører; jeg smiler og sier hei når jeg går på, men etter jeg har gått av tenker jeg ikke mer på hvem som satt fremst i doningen.
Kjedelig og uinspirert
Skrekk- og spenningselementene er lite originale, forutsigbare og slapt gjennomført. Først når familien tar kontakt Pollard (J.K. Simmons), en ekspert på utenomjordiske, får filmen tilført et minimumsnivå av science fiction. Det viser seg at flere hundre barn har forsvunnet sporløst de siste hundre årene. Men da er det allerede for sent å redde denne kjedelige skrekkfilmen.
Dark Skies er dårlig skrevet, med uengasjerende skuespillere. Filmen forsøker å kombinere frykten for det ukjente ute i verdensrommet med klassiske elementer fra skrekkfilmer her på jorden, men regissør Scott Stewart har i stedet laget en grusomt kjedelig film.
