Den tredje Iron Man-filmen gjør ingen skam på hverken de to foregående eller de andre filmene i Marvels Avengers-univers. Med ny regissør, Shane Black, virker det også som at serien har fått en ny giv.
Dette er nemlig rasende god underholdning, med akkurat den miksen av effekttung action og Robert Downey Jr.-humor som har vært seriens store styrke.
Noen av historiens enkelte bestanddeler tåler kanskje ikke nærmere ettertanke, men det er ikke derfor slike filmer finnes. Frem med popcornet, folkens!
LES: Anmeldelsene av Iron Man og Iron Man 2
Jernmann med angstanfall
Tony Stark (Downey Jr.) forsøker å komme seg etter strabasene med The Avengers i New York.
Men så erter han på seg terroristen Mandarin (Ben Kingsley), som truer Amerika. Pepper Potts (Gwyneth Paltrow) avslår et businessforslag fra Aldrich Killian (Guy Pearce), som lefler med farlig teknologi. Så blir paret overrumplet av et angrep.
Stark befinner seg plutselig langt hjemmefra, uten utstyret han trenger for å bekjempe sine nye fiender. Og ja, det er en kobling mellom Mandarin og Killian!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er akkurat den treeren jeg hadde håpet og forventet den skulle være. Den byr på eksplosiv action, harde rustningskamper og halsbrekkende effektscener.
Samtidig plages Stark av angstanfall, utløst av presset han har vært under. Og samlivet med Pepper vanskeliggjøres stadig av hans offentlige dobbeltliv.
Det er som vanlig mye som foregår, men Drew Pearce og Shane Blacks manus er dyktig konstruert, og gjør hele historien oversiktlig. Filmen flyter tilsynelatende uanstrengt mellom flere figurer og historier.
LES: Anmeldelsen av The AvengersDet er nemlig mange flere figurer med i historien, blant annet James Rhodes (Don Cheadle) føreren av Iron Man-kopien War Machine, nå omdøpt til Iron Patriot.
Rebecca Hall er også med som Maya Hansen, en av Starks gamle flammer, som nå jobber for Killian. James Badge Dale (Pvt. Leckie i The Pacific) er effektiv som god gammeldags henchman.
Ty Simpkins er bedårende ung hjelper, mens Ben Kingsley gjør en skummel terrorfigur med overraskelser på lur.
Et helstøpt eventyr
Samtidig blir dette som vanlig et mye kulere eventyr takket være treffende humor, godt skrevet av regissøren selv. Han er jo en av actionhumorens viktigste opphavsmenn, etter manus for Dødelig Våpen-filmene på 1980-tallet og Den siste speider i 1991.
Han gjorde også en overbevisende regidebut med Kiss Kiss Bang Bang i 2005 (også med Downey Jr. i hovedrollen), men har ikke regissert siden, og jeg hadde ikke forventet at han skulle ha et såpass solid grep rundt en stor effektproduksjon som sin andrefilm.
Her brukes effekter til å fortelle historien, det er ikke historien som brukes til å vise effekter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men noe kan plukkes på. Tony Stark viser seg å ha noen triks på lur, som er ganske stilige og effektive. Problemet er at han åpenbart kunne tatt dem i bruk når som helst.
Man kan spørre seg hvorfor han ikke gjør det med en gang. Det ville gjort hele situasjonen mye enklere, men også ført til at Iron Man 3 hadde vært en kortfilm. Og jeg kjenner at jeg egentlig ikke bryr meg fryktelig mye om slike hull i manuset.
Dette er ikke en film som skal analyseres, den skal konsumeres. Og Iron Man 3 er et helstøpt eventyr som ikke skuffer. Den underholder meg stort, og jeg er imponert over at Marvel nok en gang evner å levere varene!
Og ja, om du gidder å sitte gjennom hele rulleteksten, kan det tenkes at det ligger en liten bonus på lur.
