Ville barn; oppfostret på egen hånd, uten foreldre, i ødemarken. Barn som har opplevd det ingen barn skal oppleve. Lilly og Victoria blir ført av sin desperate far ut i skogen, han har gitt opp livet etter en alvorlig knekk i verdensøkonomien førte til at han tapte alt, moren er allerede død.
Mama begynner som en effektiv grøsser uten grafiske eller blodige scener, som ofte følger med amerikanske nyinnspillinger, men klarer ikke å holde spenningen oppe helt til rulleteksten starter.
Fem år etter de forsvant i skogen blir jentene funnet alene og utmagret, som ville dyr. Mama er den som har tatt vare på dem, forteller de to i terapi, men ingen kan forstå hvem Mama er.
Anmeldelse: American Horror Story S2: – Byr på blod, gørr og grøss
Mørke hjørner
Onkel Lucas (Nikolaj Coster-Waldau) gav aldri opp håpet om å finne svar på hvor det ble av niesene hans, og en dag gir letingen resultater. Jentene blir funnet, alene, og blir tatt med til et sykehus hvor Dr. Dreyfuss kan undersøke dem.
Kjæresten Annabel (Jessica Chastain) må legge livet som bassgitarist i et rockeband på hylla når jentene flytter inn sammen med henne og onkelen. Men det flytter også noe annet inn i huset.
Stille netter blir brutt av barnesang, og av en kvinnestemme, mens de to jentene til stadighet roper på Mama. Mørke hjørner, skap som ikke bør åpnes, og skygger som beveger seg i øyekroken.
Mama starter med en mystisk og spennende historie, og griper tak i frykten for det ukjente og usette. Både Chastain og Coster-Waldau spiller maktesløse mennesker uten kontroll på hva som skjer med de to jentene, og det tar ikke lang tid før den ukjente Mama begynner å påvirke livet til den nye familien.
Anmeldelse: Paranormal Activity 4: – Spøkelsessuppe kokt på satanspiker!
Victoria (Megan Charpentier) og lillesøster Lilly (Isabelle Nélisse) sine opplevelser i den mørke skoghytta brukes som et grunnlag for filmens fortelling, men kun innledningsvis. Det er hva som skjer her og nå, etter at de ble funnet, behandlet og har vendt tilbake til et normalt liv, som betyr noe i Mama.
Mister effekten halvveis
Halvveis ut i filmens knappe 100 minutter begår den argentinske regissøren Andrés Muschietti en kardinaltabbe som tapper resten av Mama for spenning og skrekk.
Mystikken som er bygd opp, jentenes mange år alene, de underlige skyggene som beveger seg i ytterkanten av synsfeltet, dras vekk ved å sette lommelykta rett i ansiktet på den skrekkelige skikkelsen som hjemsøker dem.
Anmeldelse: The Woman in Black: – Forbered deg på å bli skremt!
Flotte effekter, mørke bilder, og imponerende locations mister sin forførende kraft når historiens mørke hemmelighet blir lagt bar. Resten av fortellingen bruker Annabel på en halvveis detektivhistorie for å grave frem bakgrunnen til hytta jentene ble funnet i.
Mama er en spennende visjon fra en rykende fersk argentinsk regissør som har blitt strømlinjeformet slik at det ikke skal være mulig å stille spørsmål eller være usikker på hva som har skjedd etter filmens slutt.
Noen ganger er det best å ikke få vite alle svarene.
