Regissør Joseph Kosinskis oppfølger til TRON: Legacy har vært etterlengtet, i alle fall av meg. Oblivion viser at han stadig tenker i store filmatiske baner.
Det visuelle er mildt sagt imponerende. M83s musikk likeså. Historien inneholder en del logiske brister som trekker ned opplevelsen.
Men ellers er Oblivion en nydelig filmet science fiction-historie, som har evnen til å underholde og overraske. Og Tom Cruise viser også her at han har en stayer-evne som svært få andre Hollywood-stjerner har.
LES: Anmeldelsen av TRON: Legacy
Året er 2077, og menneskeheten har overvunnet en rominvasjon. Men jorda er ødelagt, og menneskene er på vei til en annen planet via den enorme romstasjonen Tet.
Jack Harper (Tom Cruise) vokter gigantiske vannkraftverk som utvandringen er avhengig av. De angripes og saboteres nemlig av overlevende fiender.
Harper kommer i nærkontakt med disse fiendene, og oppdager noe som ikke stemmer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Mye å sette pris på
Jeg velger å ikke avsløre mer av historien, men må påpeke at ikke alt ved den virker like godt uttenkt. Det er elementer her som ikke helt stemmer overens med historiens kontekst.
Dette er riktignok science fiction, men selv her må logikken stemme innenfor sjangerens rammer. Det gjør den ikke bestandig. Jeg sitter igjen med noen spørsmål som jeg gjerne skulle hatt svar på.
LES: Anmeldelsen av Jack Reacher
Sett bort fra historiens svakheter, er det også mye å sette pris på i Oblivion. Cruise er som vanlig 100% dedikert i rollen, og er et selvsagt midtpunkt, også når effektbruken tar av rundt ham.
Filmens kampsonder er en skremmende krysning av HAL fra 2001: En romodyssé og romsondene fra Star Wars: Episode V – Imperiet slår tilbake.
Handlingen utspiller seg med en øde og delvis ørkenlagt verden som et effektivt bakteppe. Stormene raser og gjør Harpers base over skyene til et spektakulært, men troverdig sted.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Stilig med Sundfør
Musikken må nevnes. Kosinskis samarbeid med Daft Punk på lydsporet til TRON: Legacy var særdeles fruktbart.
Også på Oblivion samarbeider han med en fransk produsentduo, nemlig M83, som har med seg Susanne Sundfør på tittelsporet.
De viser seg å ha full kontroll på å lage stor, svulstig sci-fi-musikk med et kontemporært preg av elektronika, som passer filmens stil svært godt.
Jeg liker effektfull science fiction, og jeg liker Tom Cruise. Da er det kanskje ikke så rart at jeg, med noen reservasjoner, også liker Oblivion.
Den plasserer seg i kjølvannet av bedre filmer som 2001, WALL-E og til og med Independence Day. Og så har jeg en anelse av at Neill Blomkamps kommende film Elysium, tar lignende tematikk til større høyder.
Men her og nå er Oblivion en over gjennomsnittlig god science fiction-opplevelse.
