Da den østerrikske filmen Paradis: Kjærlighet kom på kino i 2012, provoserte den mange med sin skildring av europeiske kvinner på sexreise. Paradis: Håp er den tredje filmen i Ulrich Seidls trilogi om menneskelige feil og mangler, og denne gangen er det ung og vanskelig forelskelse som er tema.
Paradis: Håp er en søt film om å være ung, men samtidig en ubehagelig film om umulig begjær.
Anmeldelse: Paradis: Kjærlighet – Tankevekkende og provoserende.
Uskyldig forelskelse og brennende begjær
Melanie, spilt av Melanie Lenz, er en lubben trettenåring som en sommer blir sendt på en slankeleir for overvektige barn og unge, der ledelsen kjører et strengt regime med disiplin, trening og ernæringslære.
Ingen av ungdommene er spesielt glade for å tilbringe sommeren på diett, men over stjålen sjokolade og nattlige kjøkkenbesøk blir de venner med hverandre. Filmen skildrer spirende vennskap og uskyldig flørting på en varm og fin måte, samtidig som den gir et innblikk i hva det vil si å være ung, naiv og nysgjerrig.
Som så mange ungdommer på sommerleir har gjort før henne, forelsker Melanie seg i løpet av ferien. Problemet er bare at personen hun er forelsket i er den om lag femti år gamle legen ved leieren.
Legen, spilt av Joseph Lorenz, blir først smigret av Melanies uskyldige tilnærmelser, men dette utvikler seg etter hvert til et brennende begjær han sliter med å tøyle.
If you’re happy and you know it clap your fat!
Kamp mellom lyst og samvittighet
Hvor Ulrich Seidl fant ungdommene til filmen sin vet jeg ikke, men jeg har inntrykket av at dette er vanlig ungdom uten skuespillererfaring. Melanie Lenz er søt og ekstremt overbevisende som nyforelsket og uerfaren og jeg liker scenene der hun og venninnen Verena fniser om gutter og menn spesielt godt. Det er som om vi overværer virkelige samtaler mellom to fortrolige venninner.
Joseph Lorenz spiller den vanskelige rollen som en mann som ønsker å utnytte seg av en mulighet han vet er etisk forkastelig og ikke minst ulovlig. Det er ubehagelig og vondt å følge med på hans indre kamp mellom lyst og samvittighet.
Seidl skildrer det hele med et ubarmhjertig blikk som, uten å dømme ham, blottlegger legen uten medlidenhet for hverken ham eller publikum, og denne kombinasjonen førte til at jeg satt med en vond smak i munnen gjennom store deler av filmen.
Tregt tempo
Tempoet i Paradis: Håp er veldig tregt, så tregt at det føltes ut som om det hadde gått godt over to timer da rulleteksten dukket opp etter en time og førti minutter.
Det er mulig Seidl har gjort dette med vilje for å understreke kjedsomheten ungdommene kjenner på i slankeleieren, eller for å la oss dvele ved de ubehagelige øyeblikkene, men hvis det han oppnår er å kjede publikum isteden har det gått for langt. Mot slutten av filmen går det imidlertid litt for raskt igjen og jeg skulle ønske vi fikk vite mer om hvordan det går med Melanie til slutt.
Ulrich Seidls nøytrale tilnærming til temaet er kanskje det som vil provosere flest når de ser Paradis: Håp, men om filmen vil provosere like sterkt som Paradis: Kjærlighet er vanskelig å si. Uansett en dette en film som gjør inntrykk, og jeg tviler på at noen vil kunne gå uberørt ut av kinosalen.
