Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival: Hollywood har lenge importert talentfulle filmskapere, nå for tiden i ekstra godt tempo. Særegne regissører får en mulighet til å bryte gjennom på et av de største filmmarkedene i verden, mot at studiosjefene får være med å bestemme hvilken, hva og hvordan filmen lages.

Argentinske Andrés Muschietti utvidet sin kortfilm Mama til en spillefilm med samme navn, men filmen mistet sin mystikk fordi den til slutt avslørte for mye. Kon-tiki-regissørene Espen Sandberg og Joakim Rønningen laget i 2006 westernkomedien Bandidas.

Chan-wook Park har de siste ti årene fått mye fortjent oppmerksomhet for sin utforskning av menneskelige ytterpunkter.

Med Sympathy for … -trilogien, og spesielt Oldboy fra 2003, slo han gjennom til et internasjonalt publikum med skildringer av mennesker i ekstreme situasjoner, hvor han også lot publikum sanselig få oppleve hovedfigurenes årelange lidelser gjennom stilisert vold og et øye for detaljer.

ANMELDELSE: Oldboy – sterk, original og modig historie med sjokkerende vendinger

I hans vestlige debutfilm er denne stilen klart tydelig, men kort tid etter filmens start er det tydelig at Park ikke følger skrekkfilmsjangerens konvensjoner – selv med et navn som Stoker.

Nicole Kidman og Mia Wasikowska i «Stoker». (Foto: SF Norge AS)
Nicole Kidman og Mia Wasikowska i «Stoker». (Foto: SF Norge AS)

På sakte og tålmodig vis, inspirert av spenningsmesteren Alfred Hitchcock, bygger Park opp mot filmens klimaks. Når den stadig voksende spenningen utløser et drap, eller en annen situasjon, fryser regissøren tiden og studerer estetikken i øyeblikkene.

Og her finnes også filmens hovedproblem; den innbyr til gransking og studier, mer enn å forføre eller fortelle en levende historie.

Goode smiler som en psykopat

På attenårsdagen til India Stoker (Mia Wasikowska) dør faren i en tragisk bilulykke. Moren Evelyn (Nicole Kidman) drikker alltid et glass rødvin for mye, og har et dårlig forhold til sin sosialt isolerte datter.

I begravelsen dukker onkel Charlie (Matthew Goode) opp. Han har vært bortreist i mange år og har aldri blitt kjent med sin niese, men nå ønsker han å bli boende i den gamle villaen som ligger ved enden av en vei som starter med tung smijernsport.

Charlies inntreden i filmen er som en beretning om et varslet mord, eller noe annet forferdelig. Iskald ansiktsmimikk fører Goode sitt sjarmerende ansikt rett ned i «the uncanny valley» – et begrep som brukes om fenomenet at mennesker reagerer mer negativt på roboter jo mer menneskelike de er. Charlie er en robot, et skadet menneske, som har programmert inn i hjernen hva han skal gjøre, og hvorfor han er kommet tilbake til Stoker-familien.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Stoker er en stilbevist filmet av regissøren Parks faste fotograf Chung Chung-hoon. Bildene varierer fra å være mettet med detaljer, til å være tomme foruten menneskene foran kameraet. Park leker med tid, kryssklipper situasjoner, og tidslinjer. Bare det å kle av seg for å gå i dusjen blir en kompleks montasje av bilder som forteller noe mer om den unge jenta Indias herjede indre – sammen med lyden presses sansene til publikum i salen.

Som et bilkrasj i sakte film

Mia Wasikowska, i rollen som India, fyller filmens hovedfigur med mystikk. Park får fritt leide til å bygge opp en spennende rollefigur, som ikke minner i det minste om Wasikowskas gjennombruddsrolle som Alice i Alice i Eventyrland (2010). Nicole Kidman er nevrotisk som moren og henter frem bekymringer om alderdom, tanken på at hennes datter nå er i ferd med å bli mer attraktiv enn henne selv henter frem nevrosen som allerede har ulmet i mange år.

De tre skuespillerne i sentrum av fortellingen er ikke amerikanske, og det skaper en følelse av annerledeshet å høre dem snakke som en amerikansk familie. Selv med vestlige skuespillere og vestlig manus (skrevet av Wentworth Miller som spilte hovedrollen i serien Prison Break), skiller Stoker seg ut fra flommen av moderne skrekkfilmer.

Filmen er visuelt spennende og innbyr til analyse, men engasjerer lite. Sidemannen i salen mente at filmen stort sett var som å se et bilkrasj i sakte film, problemet er bare at det også gjør filmen forutsigbar. Øyeblikkene hvor spenningen tipper over i handling, og fortellingen plutselig går over i et annet gir, bryter forutsigbarheten og er Stokers beste.

Om FILMEN

Stoker

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.