Zombie:
  1. (fiction, horror) A deceased person who becomes reanimate to attack the living.
    I shot a zombie. He was a zombie, Kenneth. The pilot was bitten before he picked us up!

Ingen vet nøyaktig når begrepet «zombie» først ble tatt i bruk. I vest-Afrikansk og haitisk folketro har legendene blitt fortalt gjennom generasjoner, mens White Zombie (1932) med Bela Lugosi i hovedrollen regnes som den aller første filmen hvor de levende døde vandrer omkring.

I dag, nesten femti år etter gjennombruddet til zombiesjangeren, dominerer fortsatt fortellinger om kaldblodige skapninger det popkulturelle landskapet.

Enten det er snakk om skitne hipstere som reiser til Haiti i spekulative nettserier hos beryktede VICE, eller storslagne dramafortellinger som The Walking Dead fra tv-kanalen AMC.

– En postapokalyptisk Romeo og Julie-historie

Denne uka bryter premierefilmen Warm Bodies en av de etablerte normene i zombiesjangeren, hovedpersonen (som er zombie) har nemlig følelser!

«For meg vil zombier alltid være hjernedøde monstre som kun lever for å spise folk. Derfor sleit jeg veldig med å godta premisset for denne filmen.»

«Warm Bodies», anmeldt av Marte Hedenstad.

ANMELDELSE: Warm Bodies – burde vært en parodifilm

Etter å ha gått gjennom mange zombiefilmer, fra Hollywood-filmer til italienske goreklassikere, har vi endt med denne lista over de beste zombiefilmene gjennomtidene.

Diskuter og legg inn din liste i kommentarfeltet. Klikk her!

28 Days Later. (Foto: Fox Searchlight Pictures
28 Days Later. (Foto: Fox Searchlight Pictures

28 Days Later (2002)

Marte: Før det klikker fullstendig for deg: jada, vi er klar over at zombiene i 28 dager senere ikke er levende døde, men mennesker infisert med «rage»-viruset, og at det derfor er mange som ikke anser dette som en ekte zombiefilm.

Vi har imidlertid valgt å inkluderer både de gammeldagse levende døde og de moderne virusinfiserte zombiene på denne topplista, og det betyr at 28 dager senere har en selvskreven plass.

I Danny Boyles zombie-thriller fra 2002 er ikke zombiene treige monstre som sleper de halvråtne lemmene sine etter seg, men lynraske drapsmaskiner, noe som fører til at adrenalinnivået ditt gjerne blir litt høyere når du ser denne filmen, i forhold til noen av de mer tradisjonelle zombiefilmene.

Vi befinner oss i London, det er 28 dager siden dyrevernsaktivister slapp noen aper fri fra et laboratorium der det foregikk biologiske eksperimenter. Når filmens hovedperson Jim, spilt av Cillian Murphy, våkner fra koma, har viruset apene var infisert med spredd seg til hele Storbritannia og forvandlet størsteparten av befolkningen til rasende, tanketomme kannibaler. Nå må Jim finne ut om han har det som trengs for å overleve i denne farlige verdenen.

– Plans are pointless. Staying alive is as good as it gets.

28 dager senere handler om den menneskelige viljen til å overleve og hvor langt man er villig til å gå for å gjøre nettopp det. Skuespillere som blant andre Cillian Murphy, Naomie Harris og Christopher Eccleston bidrar med en troverdighet og realisme som er vanskelig å få til når det gjelder zombiefilmer.

28 dager senere var hverken den første filmen med raske zombier, eller den første filmen der et virusutbrudd hadde skylden for zombieepidemien, men dette var filmen som populariserte denne typen zombiefilmer og gjorde verden klar for en modernisert utgave av det klassiske filmmonsteret.


Shaun of the Dead (2004)
Shaun of the Dead. (Foto: Universal)
Shaun of the Dead. (Foto: Universal)

Andreas: Denne filmen traff meg på eit veldig rett tidspunkt. Eg var i mitt første år på vidaregåande, hadde for alvor oppdaga filmlivets gleder, og nyheita om denne filmen dukka opp via internettets mange irrgangar.

Shaun of the Dead handler om døgenikten Shaun, som til slutt finn ut at han skal ta seg saman og få livet med kjærasten på rett kjøl. Diverre hender det akkurat idet zombieapokalypsen tek over London.

– The zed-word. Don’t say it!

I det som eg heilt alvorleg meiner er ein av dei beste komediene frå 00-talet, fann eg svaret på fleire av livets store spørsmål: Kva hender om ditt første møte med dei vandøde er i bakrus? Kva i hushaldninga kan eg forsvare meg med? Og ikkje minst, kan eigentleg hundar sjå oppover?

Filmen klarer å både vere ein parodi på zombiefilmen, levere ei god historie i seg sjølv, og gjere det som regissør og manusforfattar Edgar Wright kan best – å pepre innhaldet med dei popkulturelle referansene som det er gøy å kjenne igjen (eg har garantert ikkje plukka opp alle framleis).

Det vart òg min alvorlege introduksjon til Edgar Wrights vel og virke, samt ei rekkje flotte TV-serier som dei ulike skodespelarane i filmen hadde spelt i før som Spaced, Black Books og The Office.

Shaun of the Dead klarer meisterstykket å vere ein parodi som gjer seg gjeldande blant materialet den karikerer. Den overrasker, sjarmerer og småskremmer – og blir aldri gammal (den er jo ikkje ti år ein gong).

Her er ein av favorittscenene mine. Ikkje berre har den komisk timing og koselege skjulte hint til kva som snart kjem, men den er nydeleg filma i tillegg:


Dawn of the Dead (1978)

Rune: Effektmakeren Tom Savini skulle egentlig jobbet med Romero i 1968, på innspillingen av første film i zombieserien til George A. Romero, men ble kalt inn til tjeneste i Vietnam-krigen. Ti år senere krysset Savinis og Romeros stier igjen, under innspillingen av oppfølgeren til filmen som definerte den moderne zombiefilmen. I flere intervjuer har Savini, som senere jobbet med blant annet Fredag den 13. og Maniac, at hans arbeid er inspirert av opplevelsene han fikk under kampene mot Viet Cong.

USA er rammet av et ukjent fenomen som gjør at de døde reiser seg og tar over store deler av landet.

Dawn of the Dead følger en gruppe overlevere i deres kamp mot en stadig voksende bølge av levende døde, som forsøker å ta seg inn i et kjøpesenter gruppen har forskanset seg i.

Dawn of the Dead - skjermbilde. (Foto: United Distribution)
Det falske blodet i «Dawn of the Dead» har en helt spesiell og sterk rødfarge. Noe som fremhevet filmens tegneseriekvaliteter, mente regissøren. (Foto: United Distribution)

Den lyserøde fargen på blodet kjennertegner også Savinis tilnærming til spesialeffekter – selvgjort er velgjort. Flere hundre statister ble malt grå i ansiktet, og de mest gjenkjenbare zombiene fikk egne kallenavn (se Machete-Zombie til høyre). Savini selv kledde seg ut som zombie og dukker opp flere gang i løpet av filmen i flere cameoroller.

Da Romero ønsket at filmens hovedperson skulle kjøre den og splatte en zombie, tok Savini på seg kostymet og kastet seg på en stillestående bil mens han spyttet en blanding av maissirup, peanøttsmør og rødfarge på vindusruten. Sammen med bilder av en bil i fart, klippet Romero og Savini sammen en rekke scener som ser dyrere ut enn det de faktisk var.

Kampen mellom de indre stridighetene i gruppa satt opp mot en stadig voksende trussel fra utsiden er godt skildret, og en viktigere spenningsfaktor enn alle effektene. Til tross for at det kom en nyinnspilling i 2004 står originalen fra 1978 seg som både mer intens og spennende.

(artikkelen fortsetter under traileren)


Braindead (1992)
Braindead. (Foto: Trimark Pictures)
Braindead. (Foto: Trimark Pictures)

Birger: Før han ble regissør i A-klassen med Ringenes Herre-trilogien, var Peter Jackson mest kjent som splatterfilmskaper! Han debuterte med Bad Taste i 1987, en real lavbudsjetts kjøkkenbenk-film, der han pøste på med billige, men oppfinnsomme splattereffekter. I hans andre spillefilm, Meet The Feebles fra 1989, kombinerte han dukkefilm med grov kullsort humor.

Dette kulminerte i hans tredje film, splatterfesten Braindead (aka Dead Alive) fra 1992. Her satte Jackson sannsynligvis rekord i antall liter sirupsblod på lerretet. Kroppsdeler flyr, blodspruten står og latteren bobler opp fra halsen.

En dame blir bitt av en virusbærende ape, som gjør mennesker til zombier! Lionel (Timothy Cosgrove) er så glad i sin mor at han forsøker å holde hennes tilstand skjult for omverdenen, noe som selvsagt skal vise seg å bli vanskelig.

Braindead er en fryktelig morsom film, vel og merke om du har mage til de grusomme effektene. Men selv når helten går løs på en horde zombier med gressklipper, ligger Peter Jacksons morbide humor som et avvæpnende teppe over det hele, og gjør filmen spiselig, tross alt.

Ingen har greid å matche denne filmens blodige humor. Det er liksom ingen vits i å prøve. Denne filmen kan ikke overgås når det gjelder splatter!

(med det som er skrevet over i bakhodet, ser du dette klippet fra filmen på eget ansvar)

 


Night of the Living Dead. (Foto: The Walter Reade Organization)
Night of the Living Dead. (Foto: The Walter Reade Organization)

Night of the Livind Dead (1968)

Rune: – Jo, det er en bra film det, men har du ikke sett originalen? Det er den beste.

Lignende samtaler som den over har funnet sted mellom millioner av filminteresserte. Ofte et irriterende argument, men i dette tilfellet er det riktig. For zombiesjangeren i sin helhet er det riktig.

Denne filmen har blitt klipt om, fargelagt, delvis nyinnspilt, 3D-konvertert, og finnes i ørten parodier, kopier, fan-cuts, rip-offs og swedehyllester. Men originalen er altså den beste.

Night of the Living Dead fra 1968 var ikke den første zombiefilmen (se White Zombie, 1932), men George A. Romeros sorthvitskrekkfilm løftet de levende døde opp på stjernehimmelen i populærkulturen – og der har de blitt værende.

Ben (Duane Jones), Barbra (Judith O’Dea), og fem andre er fanget på en bondegård langt ute på bygda i Pennsylvania, angrepet av «levende døde».

Ordet zombie brukes faktisk ikke i filmen på de menneskekjøtthungrige skapningene med grå eller grønne ansikter,  og ble først den vanlige betegnelsen en stund senere.

Blod og gørr er ikke noe som vises i Night of the Living Dead, det er det skremmende dramaet mellom de syv som er fanget som er viktig. Det gjør også at denne filmen skiller seg fra mange av sjangerfilmene som er kommet i kjølvannet av den.

Night of the Living Dead kom ut på et skjæringspunkt i filmenhistorien, og skilte seg fra de andre skrekkfilmene som gikk på kino på samme tid. Den nylig avdøde filmkritikeren Roger Ebert kritiserte kinoeiere for å slippe barn inn på filmen, for det var før senere samme år at det ble innført et felles aldersgrensesystem i USA.

– Ungene i salen var lamslått. Det var nesten absolutt stillhet. Filmen sluttet å være morsom-skummel omtrent halveis, og ble uventet skrekkelig.

Så dette ble resultatet, neste gang du diskuterer zombiefilmer får du lov av Filmpolitiet til å si: «Jo, det er en bra zombiefilm det, men har du ikke sett filmen som sparket i gang hele zombiesjangeren? Det er den beste.»

 

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.