Moskvas dype t-bane-tunneler ble bygget dypt under bakken for å huse mennesker i tilfelle et direkte angrep eller atomkrig. Mytene forteller om en enorm underjordisk labyrint som kan opprettholde liv uavhengig av hva som skjer på overflaten, og hemmelige nettverk av passasjer, ganger og landsbyer, med plass til hele den sovjetiske toppledelsen.
I Metro: Last Light har atomkrigen funnet sted, og restene av menneskeheten kjemper mot hverandre og muterte monstre i de trange klaustrofobiske gangene under den russiske hovedstaden.
Artyom, gjør et comeback fra Metro: 2033 og er igjen hovedpersonen du tar kontroll over i denne enkeltspilleropplevelsen, har nettopp blitt med i Ordenen, en slags vaktgruppe som kjemper mot mutantene.
– En dystopisk og mørk fremtid
Gjennom de ødelagte, øde, og klaustrofobiske tunnelene under Moskva, må du overleve – følelsen av at du er i konstant fare er intens, for miljøet og omgivelsene er et av spillets sterkeste kort. Sammen med en sterk fortelling suges jeg inn i en alternativ fremtid hvor menneskehetens skjebne står på spill.
Dette formidles på en brutal, usminket og forstyrrende vis.
Lik finner du overalt, lukten av død nærmest trenger seg ut av skjermen, fremtiden er ikke et trivelig sted om vi skal tro utviklerne i Ukrainske 4A Games.
(anmeldelsen fortsetter under promobildene)
På tross av en lang introduksjon av historien, hvor mange figurer sier mye mens du tålmodig følger etter dem, lover førsteinntrykket godt for en drivende spillopplevelse. Men etter hvert er det flere andre ting som gjør at Metro: Last Light halter.
Selv med sidefigurer som innimellom blir med deg inn i de mørkegangene, og vennligsinnede landsbyer og kjøpmenn, har de liten eller ingen innvirkning på historien. Dette er Artyoms historie, og det sylskarpe fokuset på historiefortelling innebærer at spillet ikke har noen form for flerspiller.
På normal vanskelighetsgrad er spillet for lett, det byr på liten motstand om du har prøvd et førstepersons skytespill tidligere.
Få utfordringer på lav vanskelighetsgrad
Våpen som kastekniver rydder lett unna fiender på avstand, og siden du kan plukke opp knivene etterpå, er det ikke noen fare for at du går tom. Lavkvalitets ammunisjon kan byttes ut med kraftigere skyts mot penger, som det på en annen side er vanskelig å finne, men likevel gikk jeg aldri tom.
Den kunstige intelligensen som styrer motstanderne er heller ikke av øverste klasse, og gir få utfordringer før du plasserer vanskelighetsgraden opp ett hakk.
Den øverste vanskelighetsgraden, The Ranger Mode (som markedsføres slik: «The way it was meant to be played»), er dessuten fjernet for å kunne selges som nedlastbart innhold.
Atmosfæren og historien er spennende, og gjør spillet til en givende spenningsopplevelse for voksne spillere, men uten samme helhetlig designgjennomførelse som Bioshock Infinite.
Når du i ren panikk tømmer magasinet i nærmeste mutant, løper mot nærmeste jerndør for sikkerhet, blir møtt av blendende dagslys mens musikken eskalerer, kun for å oppdage at verdenen utenfor er ødelagt av atomkrig, og du blir tvunget tunghjertet inn i det mørke dypet igjen – da viser Metro: Last Light seg fra sin beste side.
Spillet er testet på PC. Bildene brukt i denne anmeldelsen er promobilder fra utgiveren Deep Silver og kan være forhåndsrendret, se spill- og gameplay-videoer på YouTube for å få et bedre inntrykk av spillet på andre plattformer.
