Én setning har satt seg etter å ha sett Terrence Malicks To the Wonder to ganger. Pariserinnen Marina og amerikanske Neil forelsker seg, og alt hun ber om kan oppsummeres i denne replikken:
– Jeg forventer ikke annet enn at vi tar følge et stykke på veien.
Med drømmende bilder, elegante kontraster, symbolsterke scener, og en subjektiv tilnærming til tid, viser regissøren publikum intense og intime øyeblikk mellom to mennesker – og hva som skjer når de glir fra hverandre.
ANMELDELSE: The Tree of Life – stor filmkunst som få tør lage
Krevende
To the Wonder har et tydelig personlig preg, som en av Malicks egne dagdrømmer, og forholder seg ikke til etablerte konvensjoner om fortelling og narrativ. Skuespillerne jobbet uten manus, i naturlig lys, og improviserte mange av møtene seg imellom. Selv uten en tradisjonell historie fengsler livene som vises på lerretet meg, og frem strømmer samtidig egne erfaringer som et følelsesmessig bakteppe for filmopplevelsen.
Resultatet er en film som krever oppmerksomhet fra sitt publikum, som krever et åpent sinn. For Malicks flyktige tilnærming til fortellingen om kjærlighet og intimitet beveger seg hele tiden langs en knivsegg, avstanden mellom dypt emosjonelt engasjement og ren fremmedgjøring er kort.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Marina (Olga Kurylenko) flytter med sin datter til Neils (Ben Affleck) hjemby i Oklahoma, på kanten av de enorme steppene i Midtvesten. Kontrastene til storbyen Paris gjør skuespillet til spesielt Olga Kurylenko nakent og ærlig, hun kan spille overbevisende uten å si en eneste replikk om hun vil, og ofte er det tilfellet. Stemmene til Marina og Neil er ofte frakoblet bildene som vises på lerretet, kanskje til hører de en samtale som har skjedd før, eller etter, selve scenen, eller kanskje samtalen har funnet sted en annen gang i det intime forholdet mellom de to.
Grepet kan igjen, som andre deler av filmen, virke fremmedgjørende, men for meg gir det også en bunnsolid troverdighet til paret, og denne troverdigheten om at filmfigurene eksisterer et sted utenfor filmlerretet er avgjørende for at To the Wonder ikke bare blir en uklar drøm.
Men filmen skildrer ikke bare dette forholdet. Gjennom den katolske Fader Quintana (Javier Bardem) setter Malick også fokuset på selvpålagt ensomhet. I jakten på religiøs intimitet blir Quintana nok et symbol på det sårbare mennesket.
Hva er å leve?
Menneskene Fader Quintana møter, i et nedslitt industrisamfunn i Oklahoma, blir studert med dokumentariske øyne.
Miljøvernproblemer knyttet til oljeutvinning ved hjelp av hydraulisk oppsprekking (eng.: fracking), fattigdom, og rusmisbruk, bygger ut den løse fortellingen i To the Wonder til et forsøk på å sette mennesket i sammenheng med omgivelsene man lever i.
Som med The Tree of Life har Malick et spirituelt og personlig budskap med sine filmer. I stedet for å følge konvensjonene til tradisjonell filmfortelling blottlegger han seg som filmkunster, og demonstrerer at han ikke lager film på andres premisser enn sine egne, selv om det betyr at han står i fare for å fremmedgjøre store deler av kinopublikummet.
Jeg har sett filmen to ganger, for dette er en film som ikke åpenbarer sitt indre, sitt budskap, eller sin intensjon, ved første blikk.
To the Wonder er Malicks hyllest til underet, livets under.
