Å lage en film er vanskelig og krevende, spesielt i lavbudsjettssegmentet. Det er prisverdig at det finnes norske filmskapere som orker den lange prosessen med å produsere en spillefilm for knapper og glansbilder.
Men Å begrave en hund har dessverre en alt for tynn historie. Figurene, miljøet og fortellerlysten er på plass, men til liten nytte.
LES: Anmeldelsen av Få meg på, for faen
Dette kunne vært en aktuell film om den unge generasjonens voksesmerter, men blir i stedet en springende dramakomedie som mangler substans, og ender i likegyldighet.
Det finnes positive aspekter ved filmen, men jeg hadde ønsket langt skarpere dialog og et sterkere fokus på utfordringene i overgangen fra ungdomstilværelse til voksenliv.
Vennskap settes på prøve
Fire unge kompiser drar på sin årlige hyttetur ett sted på Østlandet, der det skal drikkes og rølpes.
Men de er i ferd med å bli voksne, med studier, jobber og forhold. Prioritetene spriker, og lysten på hyttefyll er varierende.
Snart kommer det også andre personer og blander seg inn i helgeidyllen, noe som setter vennskapet mellom de fire på prøve.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jeg liker figurene i gjengen, altså Stoffern (Benjamin Helstad), Jo (Øyvind Vogt), Mikkel (Sindre Horseby) og Lasse (Simen Aurstad Gjernes). Spesielt sistnevnte sørger for filmens nødvendige humor, helt til en litt unødvendig vri på historien sørger for at han forstummer.
Men et større problem er at de ikke fremstår som en kompisgjeng. Her er det få tegn til tidligere tiders fellesskap og intern vennedynamikk. De virker ofte som fire fremmede som må tilbringe en helg sammen.
Se for eksempel på en innledende scene ved middagsbordet på hytta. Den er preget av skurrende dialog og skrantende skuespill, og bygger opp til et poeng som virker kunstig når det kommer.
Fra greit til amatørmessig
Senere i filmen stifter vi bekjentskap med Fritz (Olav Waastad), et ikke helt troverdig eksempel på gamlisungdom. Bedre er Gitte Witt som Jos kjæreste Ane, selv om det kanskje ikke er helt sannsynlig at hun krasjer kompishelga slik hun gjør.
Skuespillet ellers varierer fra greit til amatørmessig, og figurenes funksjoner i historien kan av og til være litt diffuse.
Mer meritterte skuespillere som Trine Wiggen, Jon Øigarden og Dennis Storhøi er med i bittesmå roller, som ikke utgjør mye, men er med på å forbedre filmens troverdighet.
LES: Anmeldelsen av Mer eller mindre mann
Å begrave en hund er fint fotografert, klippet og lydlagt. Den tekniske kvaliteten er god. Men jeg blir med en gang skeptisk når jeg konstaterer at vi har fått nok en norsk film med spilletid på en time og et kvarter, som pleier å være et ganske sikkert tegn på en liten historie med kreativ tørke. Men det er slett ikke sikkert at Å begrave en hund hadde vært bedre om den var lengre.
Filmen har flere enkeltscener som er fine hver for seg. Noen av situasjonene fikk meg også til å trekke på smilebåndet. Men jeg føler at den overhengende historien er for svak. Jeg blir ikke klokere på hovedpersonenes problemer eller hva konklusjonen på hyttehelga egentlig blir.
Regissørene er Julian Hagemann og Andreas Lisberg. Førstnevnte har også skrevet manuset med Torkild Jarholt. Jeg tror det vil være nyttig for dem å gå flere runder med manus før de lager neste film, noe jeg håper de får anledning til!
