En film om mat gjør meg alltid sulten. Også den franske filmen Bon appetit, Hr. President formidler matglede slik at jeg nesten kan kjenne duftene strømme ut i kinosalen.
Men filmen mangler noe vesentlig på menyen, nemlig en god historie. Når maten er servert for tredje eller fjerde gang, trenger jeg mer kjøtt på beinet, men får det ikke.
Dette er en sympatisk og ofte sjarmerende film, men den mangler dramatikken som trengs for å heve den til de øvre divisjoner.
LES: Anmeldelsen av Mesterkokken
Tradisjonsrik fransk mat
En journalist på en fransk øy i Antarktis får høre at basens kokk har vært den franske presidentens privatkokk.
Hortense (Catherine Frot) vil ikke fortelle om det, men vi i publikum får tilbakeblikk som viser hvordan hun fikk jobben, spenningen rundt møtene med presidenten, arbeidet med å servere tradisjonsrik fransk mat og konflikten med presidentpalassets sentralkjøkken.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Og maten er det ingenting i veien med. Sentralt i historien er Hortenses brennende engasjement for ekte franske mattradisjoner, tuftet på en tilgang til råvarer vi nordmenn bare kan drømme om.
Det er gøy å se hvordan hun kaster seg inn i utfordringen med å servere presidenten det beste av hva Frankrike har å oppdrive.
Enkle, men fantastiske retter passerer revy i cinemascope, og vil skape en kollektiv magerumling i kinosalen.
Mangler den store temperaturen
Filmen er basert på den sanne historien om hvordan Danièle Delpeuch ble Francois Mitterands private kokk. Men historien mister dampen etter en liten time.
Møtene med presidenten har en høytidelighet over seg som vi nordmenn ikke forstår. I Norge omtaler vi jo statsministeren ved fornavn, så det formelle i denne filmen fremstår som i overkant stivt for oss, og har ingen videre verdi som fortellergrep.
LES: Anmeldelsen av Julie & Julia
Konflikten med sentralkjøkkenet, som er filmens dramatiske høydepunkt, mangler den helt store temperaturen. Det samme gjelder avrundingen, som prøver litt for hardt å selge Hortense som en elskelig figur som kan utrette mirakler hvor enn hun kokkelerer.
Men Catherine Frot er en svært sjarmerende skuespiller, med en blanding av Ingrid Espelid Hovigsk hverdagslighet og Nigella Lawsonsk sensualitet. Og det er ikke til å unngå å bli matinspirert av hennes omgang med kjøtt, saus, deig og dessert.
Bon appetit, Hr. President er ingen trestjerners Michelin-film, men scorer høyt på frankofil hyggelighet.