Forskjellen mellom høy og lav er påtagelig i den svenske filmen Call Girl, der samfunnstopper kjøper sex av unge jenter nederst på rangstigen. Filmen skal være fiksjon, men er inspirert av sanne hendelser, og jeg skjønner hvorfor filmen har vakt oppsikt i Sverige.
Filmen er imponerende god, med en spennende historie, flere flotte skuespillerprestasjoner, og med en nerve som ligner den beste spionthriller.
Regissør Mikael Marcimain presterer omtrent på samme nivå som hans landsmann Thomas Alfredson gjorde med Muldvarpen, der Marcimain var second unit director. Og begge filmene bruker samme fotograf, Hoyte van Hoytema.
Denne filmen gjorde meg forbauset, forarget og forbannet. Men på en god måte!
LES: Klipper bort omstridt scene i Call Girl
Makt, penger og luguber sex
Sverige 1976. Valget nærmer seg. Samtidig spaner politiet på Stockholms fremste horemamma, Dagmar Glans (Pernilla August).
Vi ser hvordan hun slu og skruppelløst rekrutterer mindreårige Iris (Sofia Karemyr) og vi følger den unge jentas vei inn i en verden av makt, penger og luguber sex.
Politimannen John Sandberg (Simon J. Berger) følger interessante spor, men finner at de leder ham til maktens topper, der sterke krefter vil stikke kjepper i hjulene for etterforskningen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Mikael Marcimain har tidligere regissert kritikerroste tv-serier, og presterer på toppnivå i sin spillefilmdebut.
Den har mange figurer og historietråder, men han spinner lekende lett en finmasket historie med en stadig stigende spenningskurve, mye takket være manuset av Marietta von Hausswolff von Baumgarten. Kulissespillet i krysningen mellom høysosial og lavsosial i den svenske hovedstaden suger meg inn og gjør meg svært nysgjerrig.
Jeg blir like mye pirret av dramatikken som jeg blir provosert av den. Kynismen, dekadensen og pengejaget er de rådende drivkrefter her, ved siden av gamle menns kjønnsdrift.
Gjennomsyret av kvalitetsarbeid
Persongalleriet i filmen er flott besatt av førsteklasses skuespillere som Pernilla August, David Dencik, Magnus Krepper og Björn Andersson. Morsomt er det også å se Sven Nordin og Kristoffer Joner i to svenskspråklige biroller, begge som lugubre halliker.
Den modigste rollen gjør 17 år gamle Sofia Karemyr, som med sitt barnlige ansikt fremstår som et lett offer for haukene i miljøet. Iris sin historie er en om grell forsømmelse og ansvarsfraskrivelse.
LES: Anmeldelsen av Muldvarpen
Tidskoloritten er ekstremt velgjort, med 1970-tallets biler, mote og interiør som velfungerende bakteppe. Det er troverdig og overbevisende, uten å være overdrevent eller påtrengende.
Samtidig er filmspråket fullt av liv, med et energisk foto, fantastisk klipperytme og et lydspor preget av The Soundtrack of Our Lives-gitarist Mattias Bärjeds stemningsskapende filmmusikk, samt noen av 70-tallets største hits.
Call Girl er en av de beste filmene jeg har sett så langt i år. Den underholder like godt som den provoserer. Den er gjennomsyret av kvalitetsarbeid i alle ledd, og er et stort gjennombrudd for regissør Mikael Marcimain.
At Call Girl ikke vant den svenske Guldbaggen for beste film og beste regi, fremstår for meg som et lite mysterium.
