Det er helt utrolig å se Steven Spielbergs Jurassic Park på kino igjen! Og det mest oppsiktsvekkende er at de 20 åra som har gått siden den ble laget ikke har tæret det minste på filmens kvaliteter.
Dette er fremdeles et morsomt og storslagent eventyr med tøffe effekter og en solid spenningskurve som holder meg naglet til kinosetet.
Konverteringen til 3D er vellykket, men gjør ikke filmen bedre. Den var allerede en klassiker fra før!
LES: Blu-ray-anmeldelsen av E.T. The Extra Terrestrial
Du kjenner nok historien, men la meg kort rekapitulere: En gruppe eksperter, både store og små, skal teste en ny opplevelsespark på ei øy utenfor Costa Rica, hvor man har lyktes å gjenskape en rekke dinosaurarter ved hjelp av DNA-funn.
Men noe går selvfølgelig galt, og menneskene må kjempe for å komme seg vekk fra øya før de blir spist. Tankefull mann-mot-natur-tematikk brukes altså til å lage spektakulær action!
Sånn sett passer det godt med et gjensyn. Gen-manipulering er et enda hetere tema nå enn det var i 1993.
Effektene imponerer fremdeles
Det som først slår meg, er hvor gode effektene fremdeles er. De digitale dinosaurene ville sikkert være enda mer detaljerte og realistiske i dag, men Dennis Muren og hans programmerere gjorde underverker med tidlig 90-talls-teknologi.
Og kanskje nettopp fordi filmen ble produsert på den tiden, ble nærbilder gjort med animatroniske effekter laget av mesteren Stan Winston. I dag ville nok også dette vært gjort digitalt. Men ingenting slår å ha noe fysisk tilstede foran kamera.
Det gir publikum en underbevisst følelse av ekthet som verdens beste digitalanimasjon ikke kan matche. Miksen av digitale helfigurer og animatroniske hoder, bein og haler fungerer fantastisk i Jurassic Park.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
De neste jeg legger merke til, er hvor godt Spielberg bygger opp spenningen. Etter en innledning, hvor situasjonen forklares på forenklet, men fungerende vis, er vi plutselig på vei inn i parken.
Når ting gradvis begynner å gå skeis, befinner vi oss i en tropisk storm foran innhegningen til øyas skumleste dinosaur, herr T-rex. Og måten den introduseres på, er fremdeles et fantastisk stykke filmhistorie. Krusningene i vannglasset, den overjordiske fremtoningen og det vanvittige brølet gir meg frysninger!
Og derifra og ut er filmen en utrolig berg- og dalbane av spennende situasjoner, halsbrekkende stunts, heltemodige handlinger og frydefulle nær-døden-opplevelser.
Les også: Spielberg: – Filmbransjen kjem til å implodere
Skuespillerne hever filmen
Midt i alt dette har vi også et knippe skuespillere som presterer bedre enn de fleste får anledning til i slike filmer. Sam Neill og Laura Dern er flotte som dinosaurekspertene Alan Grant og Ellie Sattler. Se bare på scenen der de oppdager hva Isla Nubar egentlig skjuler. De spiller åpenbart foran ingenting, men følelsen av vantro ekstase er påtagelig.
Jeff Goldblum er genial som den halvgale matematikeren Ian Malcolm, som er filmens fornuftige røst, Richard Attenborough er rørende som den drømmende parkskaperen mens Joseph Mazzello og Ariana Richards er klassiske Spielberg-barn.
Legg også merke til en ung Samuel L. Jackson i en kjederøykende birolle, samt salige Bob Peck som steinhard jeger. Alle skuespillerne tar sine rettmessige plasser i historien, og hever den.
LES: Blu-ray-anmeldelsen av Jaws
Jurassic Park kommer på kino fordi den er konvertert til 3D. Det er gjort omhyggelig, med vellykket resultat. Dybdefølelsen er god, og noen av spenningssekvensene blir kanskje enda kulere når dinosaurene kommer for nær.
Jeg er likevel ingen stor fan av 3D, og mener Jurassic Park ikke trenger dette. Den er knallgod som den er. Men jeg forstår samtidig at man trenger en grunn til å relansere en 20 år gammel film på kino. Og 3D forringer ikke dens kvaliteter.
I en rettferdig verden ville dette blitt sommerens store publikumssuksess, for jeg tviler sterkt på at det kommer en bedre eventyrfilm på kino de neste månedene!
Fra kommentarfeltet vårt på Facebook. Takk for dagens latter, Martin! En «ærlig» trailer for filmen.
