Now You See Me starter med en stemme som ber deg komme tettere innpå. Ideen er at jo nærmere du ser, jo grundigere blir du lurt. Men jeg føler meg lurt. Det var nok ikke meningen.
Filmen er en serie dårlig kamuflerte billigtriks, der det meste av logisk tankegang er forkastet til fordel for håpløst sprikende troverdighet. Regissør Louis Leterrier forsøker å dekke over det med røyk og speil, «smoke and mirrors», og gjør at filmen likevel har en viss underholdningsverdi.
Men all verdens filmtriks kan ikke skjule at historien som utspiller seg er komplett umulig.
LES: Anmeldelsen av Louis Leterriers Clash Of The Titans
Fire gateillusjonister (Jesse Eisenberg, Woody Harrelson, Isla Fisher og Dave Franco) samles av en ukjent person for å begå spektakulære ran, samtidig som de opptrer for publikum som The Four Horsemen.
Politimannen Dylan Rhodes (Mark Ruffalo) sliter med å finne ut hvordan de utfører udådene, men får hjelp av både Interpol-agenten Alma Dray (Mélanie Laurent) og tv-personligheten Thaddeus Bradley (Morgan Freeman) som har som spesialitet å avsløre illusjonisters hemmeligheter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er et interessant utgangspunkt, og det er morsomt en stund å se hvordan illusjonistene opererer. Regissør Leterrier holder farta oppe, så man ikke rekker å kjede seg. Men så begynner jeg å se nærmere på filmen, akkurat som jeg blir bedt om. Og jeg oppdager at historien er hinsides all troverdighet.
The Four Horsemen blir umiddelbare publikumsyndlinger, skal vi tro filmen, men showene deres er utrolig kjedelige! Likevel vises publikum som hoppende og hylende idioter som veiver med armene til enhver tid, selv når det skjer absolutt ingenting!
Jeg husker spesielt en kraftig gubbe med helskjegg som går til det avsluttende klimaksshowet med uttrykksløs mine mens han hytter med begge nevene i været. Der har du en statist med kjip dag! Se nærmere på publikum, og illusjonen blir brutt.
LES: Anmeldelsen av Tower Heist
Dessuten må The Four Horsemen nødvendigvis ha et stort apparat rundt seg for å gjennomføre både show og forbrytelser, men neida! Det er bare de fire.
Hvem styrer lys og lyd? Hvem ordner rekvisittene? Hva med vakthold? Catering? En inspisient som kan rope «klar scene»? Sånt trenger man tydeligvis ikke når man er illusjonist.
The Four Horsemen tar alt på sparket. Dette er kanskje flisespikkeri, og å ta filmen for seriøst, men det er jo filmen selv som ber meg ta et nærmere blikk.
LES: Anmeldelsen av Ocean’s 13
Now You See Me lider også av filmatisk ADHD. Den kan simpelthen ikke sitte stille. Se for eksempel The Four Horsemens åpningsshow, der kameraet flyr rundt og rundt i salen til jeg nesten føler jeg svimmel og kvalm.
Leterrier overdriver alle bevegelser, som om han forsøker å skape synsinntrykk som lammer resten av hjernen, slik at du ikke får ro til å tenke over det du faktisk ser.
En stund holder det til at jeg lar meg underholde av det som skjer, men det tar fort slutt når jeg gjør som filmen ber meg om. Du bør IKKE komme særlig tett på om du skal ha en fin filmkveld med Now You See Me.
