Motstand er nytteløs! Regissør Guillermo Del Toros Pacific Rim er en effektfest uten like, en maktdemonstrasjon av hva som er mulig å visualisere og et veritabelt angrep på dine sanser som kroppen husker lenge etter at den vakler glad og fornøyd ut av kinosalen.
Historien er akkurat så enkel som den trenger å være, figurene er skall av virkelige mennesker og man kan saktens sette alle ti fingre på et og annet gapende plotthull.
Men jeg glemmer det fort ettersom alt bare blir større og større, inntil enhver innsigelse blir like absurd som filmen selv! 12-åringen i meg elsker Pacific Rim!
Et siste angrep
Gigantiske monstre kalt kaiju kommer ut fra jordas indre. Svære roboter, jaegers, er menneskehetens fremste forsvar mot trusselen.
Raleigh (Charlie Hunnam) er en av jaegerførerne, men opplever et personlig tilbakeslag, samtidig som robotprogrammet blir nedlagt til fordel for andre forsvarstaktikker.
Fem år senere blir han kontaktet av sin gamle sjef, Stacker (Idris Elba), som har samlet de fire gjenværende robotene til et siste angrep utenfor Hong Kong.
LES: Filmanmeldelsen av Monsters
Jeg går ikke til en slik film for poetiske skildringer av menneskets indre styrke. Jeg kommer med forventninger om noen skikkelige tordenskrell av monsterkamper, og jeg kan avsløre at Del Toro og hans effektteam trykker på alle knapper som finnes!
Det er som en våt drøm hver gang roboter deiser sammen med de enorme skapningene, gjerne omgitt av stormende sjø eller rasende skyskrapere. Når jeg sier at en av jaegerne på et tidspunkt bruker et lasteskip som slegge, forstår du kanskje den latterlige størrelsen på filmens skala!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Alt en sommerfilm behøver
Del Toro har ikke brydd seg om å fylle filmruta med kjente navn og ansikt. Kun Idris Elba og Ron Perlman har en viss stjernestatus. Hovedrollene spilles av litt anonyme Charlie Hunnam som Raleigh, mens Rinko Kikuchi, riktignok kjent for noen fra roller i Babel og Norwegian Wood, spiller hans mulige co-pilot Mako.
Ingen gjør skam på seg, og tilfører historien en viss personlig tyngde. Men dette har aldri vært ment å være et dypt kammerdrama. Det er ikke fryktelig viktig for oss hvem som overlever og hvem som dør. Del Toro holder stemningen på et såpass overfladisk nivå at man kan la seg underholde til tross for all verdens død og ødeleggelse.
Roland Emmerich sine filmer Independence Day fra 1996 og Godzilla fra 1998 kan virke som en passende målestokk her. Også Pacific Rim inneholder alt en gedigen sommerfilm behøver, inkludert avvæpnende humor.
LES: Filmanmeldelsen av Trolljegeren
Inspirasjon fra japansk monsterfilmtradisjon er åpenbar. Men Godzilla kan ta seg en bolle! Kaijuene i Pacific Rim er ekstremt store og fryktinngytende tøffe.
La gå at det kanskje ikke virker som det smarteste trekket å bekjempe dem med roboter. Jeg ville heller sendt ut en skvadron jetfly med missiler. Men det ville ikke vært halvparten så kult å se på som når jaegerrobotene kaster seg inn i nærkamp, med svært ødeleggende konsekvenser.
Her er det bare å sette seg ned med en enorm eske med popcorn, og la underholdningen begynne. Hvis det var dette Del Toro forlot Hobbiten for, så er det greit!
