Har vi ikke alle vært fjortiser på kjipe ferier med foreldre? Ikke at jeg hadde det dårlig sommeren jeg fylte 14. Men i krysningen mellom barn og ungdom er man gjerne fremdeles prisgitt foreldres innfall hva sommerferien angår.
The Way Way Back forteller morsomt og poengtert om 14 år gamle Duncans sommer, med flere gjenkjennelige tanker, følelser og opplevelser.
Denne filmen er både sympatisk og omgjengelig, mens Liam James (2012, The Killing) er skjønn i keitete hovedrolle.
Føler seg utilpass
Duncan (Liam James) er med på lasset når hans mor (Toni Collette) skal tilbringe ferien i sommerhuset til kjæresten, Trent (Steve Carell).
Forholdet mellom Duncan og Trent er ukomfortabelt. Førstnevnte aner at sistnevnte er en drittsekk. Sommeren er døll og Duncan føler seg utilpass.
Men så møter han både vannparksjefen Owen (Sam Rockwell) og nabojenta Susanna (AnnaSophia Robb), som kan få ham til å vokse på flere måter.
LES: Anmeldelsen av Little Miss Sunshine
The Way Way Back er skrevet og regissert av Nat Faxon og Jim Rash, som også spiller to mindre roller i filmen.
De har til nå vært mest kjent for å ha skrevet det Oscar-vinnende manuset til The Descendants sammen med Alexander Payne. Også her tar de oss med på ferie med en familie som ikke fungerer spesielt godt.
De skildrer familiedynamikk som mange kan kjenne seg igjen i, samtidig som dialogen er full av humor som veksler mellom å være lun og bitende. Noen av morsomhetene virker litt malplasserte, men overdrives ikke.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Nydelig hovedrolle
Stjerner som Steve Carell, Toni Collette og Sam Rockwell står kanskje øverst på rollelista, men hovedrollen tilhører Liam James. Og han sjarmerer stort som usikker og keitete 14-åring.
Det bustete håret er kanskje litt for velfrisert og kalkulert, men alt under manken minner mistenkelig om meg selv og mange andre gutter på den alderen.
Verre er det med Sam Rockwell, som er en habil skuespiller, men som her er utstyrt med en figur som man ikke tror mye på. Owen er for høyrøstet og hyperaktiv til å være sann, og det er lite som forklarer hvorfor han skulle fatte interesse for Duncan i første omgang.
Heldigvis roer Rockwell noe ned senere i filmen, og redder figuren sin på den måten.
LES: Anmeldelsen av The Descendants
Det jeg liker best med The Way Way Back, er filmens atmosfære. Den er spilt inn på kysten av Massachusetts, blant virkelige sommerhus og feriefolk.
Og jeg blir virkelig hensatt til sommerferiemodus, kanskje fordi dette var den første filmen jeg så etter min egen ferie. Det føltes egentlig ganske deilig å forlenge den litt med denne filmen!
The Way Way Back er en søt liten påminnelse om sommerlivets gleder og sorger.
