Jeg har vært svært spent på om regissør Neill Blomkamp skulle greie å følge opp brakdebuten «District 9» med noe like bra. Svaret er: ikke helt. «Elysium» er en science fiction-historie med vanvittige gode effekter. Historien er også basert på noen interessante ideer, selv om filmen viser seg å være bedre på action enn visjonært tankegods. Matt Damon er som vanlig en trygg og god skuespiller i hovedrollen, men må finne seg i å blekne i møte med Sharlto Copley. Filmen veksler mellom å være tankefull befolkningsdiskusjon og renspikka helt-mot-skurk-action. Den er kanskje ikke så smart som den gir seg ut for å være, men dette er likevel både tøft og gøy!
Vi er i 2154. Jorda er kraftig overbefolket. Max (Matt Damon) drømmer om å komme seg til romstasjonen Elysium, der de rikeste har flyttet. Så blir han utsatt for en strålingsulykke på jobben. Den eneste redningen befinner seg på Elysium. Men for å komme seg dit, må Max ta på seg et farlig oppdrag som skal vise seg å blande ham inn i skumle affærer blant Elysiums mektigste.
«Elysium» er riktignok science fiction, men er langt i fra usannsynlig. Jorda BLIR overbefolket. Det ER rovdrift på ressurser. Det BLIR stadig større forskjell mellom de som har og de som ikke har. Kanskje er ikke en romstasjon for de rike særlig sannsynlig, men det er en besnærende tanke at man rømmer ut i verdensrommet. Blomkamps film beskriver effektivt et Los Angeles med forfalne skyskrapere, søppel og ruiner overalt, og en befolkning som gjør det de må for å overleve en hard hverdag. Miljøskildringen er imponerende. Likedan er kontrasten stor til Elysiums dannede kretser med fine hager og store svømmebasseng, med jordkloden som utsikt. Jeg skulle gjerne likt å vite mer om hvordan romstasjonen har egen atmosfære og gravitasjon, og hvordan små romskip ikke behøver bry seg om atmosfæren på vei til jorda, men det ville kanskje være å henge seg opp i smådetaljer?
Max sin motivasjon for å komme seg til Elysium kunne knapt vært klarere. Det er hans eneste sjanse til å overleve. Men det finnes flere som vil dit. De ønsker å bli borgere av Elysium og nyte av dets goder. Da er vi oppe i en innvandringsdiskusjon, som har paralleller til vår kjente virkelighet. Hvor mange skal et lite land ta i mot. Skal alle som vil få lov? Hva skjer da? Slike spørsmål kunne også blitt diskutert i «Elysium», men Blomkamp lar være. Det er kanskje tryggest.
Matt Damons Max er tydelig preget av et hardt liv på skråplanet. Når vi møter ham, har han skikket seg, men Damon spiller Max med stor overbevisning som desperat mann med store drømmer. Jodie Foster har åpenbart Margareth Thatcher som forbilde i sin rolle som Elysiums kompromissløse forsvarssjef. Men Sharlto Copley stjeler showet. Mannen som kom fra intet og imponerte alle med hovedrollen i «District 9», gjør her en herlig skurkerolle som han virkelig koser seg med. Kruger er en faretruende skikkelse som blir leid til å stoppe Max. Konfrontasjonene mellom dem resulterer i flere halsbrekkende actionscener med høye smell.
Jeg liker mye av det som regissør Neill Blomkamp har greid i «Elysium». Dette er god underholdning, med heftig action og en historie bygget på smarte ideer. Men filmen behandler ikke disse ideene like smart hele veien, og det hender at manuset tar lite troverdige snarveier for å komme videre. Det finnes elementer som jeg stiller store spørsmålstegn ved, men ikke vil diskutere her for ikke å avsløre for mye. Det store bildet sier meg likevel at Neill Blomkamp er mer enn et blaff. Han kan vi nok vente oss mye kult fra fremover!
