Jeg hadde aldri forventet en ungdomsfilm om forelskelse med Jon Fosse-undertekst, men det er altså nettopp det Kyss meg for faen i helvete er.
Filmen streber ikke etter nyskapning, men regissør Stian Kristiansen lykkes i å formidle ungdommens universelle kjærlighetsproblematikk uten å sukre i overflod.
Og det er en frisk historie med minst én vidunderlig åpenbaring: Eili Harboe imponerer stort i en intens og sårbar hovedrolle.
LES: Anmeldelsen av Stian Kristiansens Mannen som elsket Yngve
Følger kjente sjangerkonvensjoner
Hun spiller Tale, som vil at teatergruppa hennes skal sette opp et stykke av dramatiker Jon Fosse, og overtaler skuespilleren Lars Nyqvist (Kristoffer Joner) til å instruere dem.
Han insisterer på å hente inn fotballidioten Vegard (Øyvind Larsen Runestad) til den mannlige hovedrollen i «Draum om hausten».
Tale er ikke fornøyd med valget, men så begynner hun å føle noe helt uventet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen følger kjente sjangerkonvensjoner. To mennesker som ikke kan fordra hverandre oppdager at de kan det likevel. Innledende gnisninger blir til gryende kjærlighet. Men oppskriftsmessige hindringer truer.
Likevel føles ikke filmen oppskriftsmessig. Figurene og omgivelsene er norske og naturlige. Omstendighetene og utviklingen er troverdige.
Jeg får aldri følelsen av at manuset tar snarveier for å komme i mål, selv om det åpenbart er skrevet over en velkjent mal.
En søt publikumstreffer
Veteraner som Kristoffer Joner og Rolf Kristian Larsen gir filmen etablert trygghet. Men filmens hovedfokus er Eili Harboe, sist sett som Irene i Kompani Orheim.
Hun har et vidunderlig filmansikt – flott fotografert av dyktige Trond Tønder – og hun er i stand til å spille over et vidt følelsesregister, fra tenåringsraseri til dyp sårbarhet. Hun er en sann filmdrøm, som virkelig er verdt å oppleve!
Hun kontres godt av Øyvind Larsen Runestad, som fint formidler Vegards motvillige inntreden i teaterverden.
Han skildres som en enkel fotballsjel med begrenset innsikt, som gjennomgår en forandring i løpet av filmen. Men jeg skulle ønske at det uforklarlige som oppstår mellom Tale og Vegard ble forsøkt forklart. Kjærlighetens veier er i sannhet uransakelige.
LES: Anmeldelsen av Stian Kristiansens Jeg reiser alene
Enkelte er bifigurene har nok et preg av amatørspill over seg, men scorer høyt på sjarmfaktor.
La gå at filmens grunnkonsept er sett før, og at Jon Fosse-elementet går litt over hodet på meg. Dette er en søt publikumstreffer som etterlot meg med en god følelse.
Stian Kristiansen leverer sin tredje solide spillefilm, og Eili Harboe fremstår som en svært spennende skuespiller!
