Den legendariske showpianisten Liberace avkles i Steven Soderberghs biografiske film. Vi møter en eksentrisk gubbe med ekstravagant smak, som mange vil kalle smakløs.
Det er også et ærlig og intimt portrett av forholdet til hans personlige assistent, og hvordan all verdens luksus ikke kan stille smerten bak fasaden.
Hovedrolleinnehaver Michael Douglas gjør et fantastisk comeback som skuespiller i Soderberghs stilsikre regi. Denne filmen er god nok til å være høyaktuell når diverse prisnominasjoner skal annonseres over nyttår.
LES: Anmeldelsen av Wall Street – Money Never Sleeps
Fargesprakende overdose
Vår vei inn i Liberaces liv er unge Scott Thorson (Matt Damon), som blir introdusert for pianisten via en felles venn, og ender opp som Liberaces assistent og elsker.
Filmen viser hvordan Thorson når inn til Liberaces innerste vesen, til tross for en vesentlig aldersforskjell. Men den gamle har ganske spesielle ønsker for sin unge kjæreste, som gjør at samlivet møter store utfordringer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmens første del er en svimlende oppvisning i 1970-tallsk smakløshet. Vi får en overbevisende fremstilling av Liberaces showmanship, men samtidig en fargesprakende overdose av glitter og glamour.
Man kan smile overbærende, noe jeg i hvert fall gjør, men jeg forstår samtidig hvordan dette kunne blende Scott Thorson og lokke ham inn i Liberaces favn.
Soderbergh gjør heldigvis ikke narr av Liberace, men understreker hans stormannsgalskap, og hvordan publikum elsket det.
Et bittersøtt bilde av legenden
Det er utrolig å se Michael Douglas som Liberace, på mange måter et helt uventet karrierevalg av tøffingen fra Wall Street og Falling Down, men desto mer en åpenbaring.
Han omfavner og utfyller skikkelsen uten å gjøre ham til en tåpelig karikatur, som Liberace godt kunne ha blitt med en mindre begavet skuespiller.
Matt Damon er også sterk som Scott Thorson, der vi møter ham som blåøyd og naiv, men opplever en bratt personlig utvikling. Det er lett å lese i Damons gode spill hvordan dette preger Thorson.
LES: Anmeldelsen av Solitary Man
I andre roller er det verdt å merke seg Rob Lowe som en utrolig slesk plastisk kirurg, som jeg ikke ville latt leke med en eneste av mine kroppsdeler, og Dan Aykroyd som en kald fisk av en manager.
Det er også morsomt å se veteranen Debbie Reynolds, Carrie Fishers mor, i rollen som Liberaces dominerende og luksuselskende mamma. Persongalleriet er frodig og fargerikt, bare ikke alltid på en positiv måte i historiens kontekst.
Mitt liv med Liberace går ikke av veien for å skildre de mindre glamorøse sidene ved stjernens tilværelse. I hans siste tid opplever vi en stakkarslig mann som har forspilt sine muligheter til personlig lykke.
Michael Douglas sterke hovedrolle, støttet av Damons innsats og Steven Soderberghs stødige regi, tegner et bittersøtt bilde av legenden bak kulissene. Der er det tidvis veldig morsomt og tidvis veldig trist.
