På en måte er det litt vemodig at vi lever i en verden der en film med Al Pacino og Christopher Walken går rett på Blu-ray. Hadde det vært for 30 år siden, hadde den selvsagt automatisk blitt satt opp på kinoer over hele landet.
Men Stand Up Guys hører kanskje ikke hjemme der. Det er en lettbent krimkomedie, der Pacino, Walken og tredjemann Alan Arkin spiller mest på egen tilårskommenhet.
Det er ikke uten underholdningsverdi, men historien er litt for ujevn, og de stadige poengene om figurenes alder mister sin appell etter den første halvtimen. Stand Up Guys er grei som likegyldig sofaføde, bare du ikke forventer Pacino og Walken på sitt beste.
LES: Anmeldelsen av Seven Psychopats
Ikke den samme gnisten
Val (Pacino) slipper ut etter 28 år i fengsel. Han møtes av sin gamle kumpan Doc (Walken), og de legger ut på en natts feiring av friheten, blant annet ved å hente sin tidligere forbryterkollega Hirsch (Arkin) på et gamlehjem.
Men Val vet ikke at skurkebossen Claphands har satt ut en kontrakt på ham, og at Doc er den som har fått oppdraget med frist til neste morgen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Akkurat som figurene i filmen virker malplasserte i det moderne samfunnet, virker også skuespillerne å være litt ute av sitt rette element.
Pacino og Walken ligner fremdeles på seg selv, men har ikke helt den samme gnisten og gløden som i sine glansdager. Det er kanskje helt naturlig, og umulig å kritisere dem for.
Det er hyggelig å se dem sammen på film, men det er samtidig en påminnelse om hvor mye bedre de var i filmer som Gudfaren, Serpico, Dog Day Afternoon, Scarface, Hjortejegeren, The Dead Zone, True Romance og Pulp Fiction.
Gjensynet er trekkplasteret
Historien lunter seg fremover i et bedagelig tempo, kun avbrutt av enkelte korte actionsekvenser. Den store konflikten, hvorvidt Doc kommer til å knerte Val eller ikke, får aldri den helt store spenningskurven.
Og konklusjonen kommer ikke som en stor overraskelse, selv om den blir hengende litt i løse lufta. Regissør Fisher Stevens velger å avslutte filmen i Butch Cassidy & The Sundance Kid-stil, men jeg synes ikke det fungerer helt optimalt.
Det merkeligste i filmen, er likevel når de kommer over en dame i et bagasjerom som er blitt kidnappet, slått, gruppevoldtatt, og deretter innesperret i et bagasjerom. Og hun later til å være fullstendig uberørt og likegyldig til det. Slike ting ødelegger filmens troverdighet.
Men det er altså hyggelig å se Pacino og Walken leke seg foran kamera. Jeg er også stor fan av Alan Arkin, som har en begrenset rolle her.
Dette er en ukomplisert liten film, der gjensynet med gamle helter er det største trekkplasteret. Det var kanskje fint at Al Pacino og Christopher Walken fikk dele filmruta en gang til. De har nemlig spilt i samme film en gang før, og det var i fiaskoen Gigli, riktignok i mindre roller.
Det er uansett bedre å huske Stand Up Guys som deres felles film.
