Karikerte og tegneserieaktige superhelter lever anonymt blant befolkningen, alltid beredt til å forsvare jordkloden mot angrep fra GEATHJERK-romvesener (ja, det skrives faktisk med STORE BOKSTAVER).
En superhelt alene er dog ikke nok, derfor slår de seg sammen i supergrupper for å overvinne de stadig større og farligere fiendene.
The Wonderful 101 lar deg i ren Diablo-stil hakke og slå deg gjennom en spillverden sterkt inspirert av japansk populærkultur. Faktisk er det japanske stempelet på spillet så sterkt at det kan støte fra seg mange spillere, men mer om det senere. Hovedproblemet til en av Nintendos storsatsinger på Wii U-konsollen denne høsten er at spillet er for kort og for lite variert.
Fargerikt sukkerkick
Fra første øyeblikk i The Wonderful 101 kastes du ut i heseblesende kampsekvenser sett ovenfra i fugleperspektiv. Din lille superheltfigur følges av et kobbel andre, som kan utføre spesialangrep når de slår seg sammen.
Ved å tegne en strek på GamePad-kontrolleren utløses et sverdangrep mens en halvsirkel representerer en knyttneve. Etter hvert låser du opp flere kombinasjoner, flere spesialangrep og flere superhelter. Men variasjonen uteblir.
De omkring 25 brettene er alle bygd opp etter samme formel: Først må du utforske, løse enkle oppgaver (puslespill), banke opp horder med romvesenfiender, før en enorm boss topper det hele med en spektakulær (og utfordrende) sluttkamp. Etter noen timer med The Wonderful 101 er brettene kun fyllstoff du ønsker å bli ferdig for å kjempe de imponerende sluttsekvensene.
Den fargerike grafikken, den manga-inspirerte stilen, og de overfladiske figurene, byr på et visuelt koldtbord. Men rett under overflaten har ikke spillskaper Hideki Kamiya klart å gjøre The Wonderful 101 til noe mer enn ett trykk-på-knappene-så-fort-du-kan-spill.
ANMELDELSE: Rayman: Legends – terningkast 6!
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Klaustrofobiske brett
Spillområdene er begrensede, og gir ofte få markører om hvor du skal gå for å drive spillet videre. I kamper låser spillet deg inne i enda mindre områder, som ikke kan forlates før alle kamper er gjennomført. Mens koblingen av mellomsekvenser (filmsnutter, journ.anm.) og de faktiske kampene hvor du styrer superheltene er sømløse, står de trange brettene i ren kontrast.
Jeg ble også til stadighet tvunget til å manuelt zoome kameraet ut til maksimal avstand (L- og R-knappene på GamePad-kontrolleren) for i det hele tatt ha oversikt over hvor jeg er på vei, og hvor fiendene befinner seg. Det stramme utsnittet som er utgangspunktet for The Wonderful 101 gjør spillet uoversiktlig og klaustrofobisk. Skjermen på GamePad-kontrolleren brukes også som kart og touchskjerm, hvor du kan tegne inn nye formasjoner med fingrene. Selve kartet gir deg kun oversikt over hvor dine allierte befinner seg, ingen informasjon om topografi eller annen kartdata gjør at du kan bruke GamePad-kontrolleren til å navigere omkring. Det er tungvint.
LES OGSÅ: Wii selger bedre enn Wii U
Samtidig kan du med et kjapt trykk på knappen med minustegn bytte mellom å spille på tv-skjermen eller bare på GamePad-kontrolleren – en funksjon ved Wii U-konsollen Nintendo har fremhevet mange ganger. Problemet er at flere situasjoner krever bruk av to skjermer, noe som gjør enkle oppgaver ekstremt kompliserte om du ønsker å spille med kun kontrolleren mens din bedre halvdel ser på Netflix.
Men dette til tross, i sine beste øyeblikk gir spillskaper Kamiya deg en enorm seiersfølelse av å overvinne en utenomjordisk invasjonsstyrke. Boss-kampene er intense og overraskende, men veien frem til dem er ikke like morsom. I samarbeidsmodus kan du ta med deg opp til fire venner, som bruker en WiiMote-kontroller, men disse oppdragene er separat fra hovedhistorien i spillet.
Historien er raskt over – for raskt. Brettene fungerer best som venterom før neste store hovedkamp. Hideki Kamiya har rett og slett smørt brødskiva for tynt. Men følelsen av å overvinne en gigantisk invaderende romrobot – med en lysende rød knyttneve, et meterlangt blått sverd, en lilla gigantpisk, eller noen andre av de fabelaktige våpnene – den følelsen er belønning nok for tilhengere av japansk popkultur til at The Wonderful 101 er verdt en titt.
