Målet til utviklerne bak Grand Theft Auto-serien har vært klart i mange år: – Å skape den første interaktive gangsterfilmen.
I Grand Theft Auto IV (2008) mener jeg Rockstar Games nådde det uttalte målet, med fortellingen om Niko Bellics reise fra en fattig immigrant til storbyen Liberty City. Et spill jeg kalte «brutalt og genialt».
Fem år senere har utviklerne i spillstudioet, ledet an av brødrene Sam og Dan Houser, overgått seg selv. Ikke fordi Grand Theft Auto V er en teknisk maktdemonstrasjon eller fordi spillet er tidenes dyreste – men fordi spillet utforsker den moderne antihelten på en måte som overgår Breaking Bad og The Sopranos.
Spillmediets egenart skyver opplevelsen inn i nytt terreng – for det er du, i rollen som narkogalningen Trevor, den tidvis sympatiske afroamerikanske torpedoen Franklin, og den dysfunksjonelle ekskriminelle Michael, som utfører både avskyelige handlinger og daglige gjøremål. Den friheten utgjør et moralsk dilemma man som spiller, den som trekker i trådene på dukkene, må ta stilling til.
Grand Theft Auto V sin lek med et tredelt narrativ – en fortelling med tre hovedpersoner hvis liv overlapper hverandre – skildrer livet i storbyen Los Santos på en måte som vil etterlate dønninger i spillhistorien.
LES MER: Slik ble «GTA» verdens mest omstridte spillserie
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
En imponerende verden
Familien til den tidligere bankraneren Michael de Santos spunnet ut av kontroll. Kona står i med tennistreneren, sønnen røyker seg høy og spiller dataspill, mens datteren forsøker å få roller i pornofilmer og dårlige realityprogrammer.
Trevor, en brutal doplanger, oppdager at sin tidligere kompanjong og bestevenn ikke er død – slik han trodde. Michael har tilbrakt de siste ti årene i FIBs (ikke en feilstavelse: Federal Investigations Beaureu) vitnebeskyttelsesprogram.
Mens den småkriminelle Franklin, som bor hjemme hos sin New Age-frelste tante, driver med lett torpedovirksomhet ovenfor kunder med altfor dyre biler.
Tre ulike personer, med tre ulike liv, som alle møtes for sette sitt preg på Los Angeles-parodien. Og dette grepet gir stort handlingsrom for å fortelle en svært sammensatt historie.
Storbyen er åpen – ja, enormt stor – og selve verdenen du har frihet til å utforske strekker seg fra fjelltopper til sentrumsområder med skyskrapere. Det er en spesiell følelse å skue utover Los Santos, en følelse som kan sammenlignes med å skue ut over originalen fra Griffith Observatory i åsene over Hollywood. Byen lever, jeg tror på det Rockstar Games har skapt, og jeg lar meg både fascinere og bli støtt av menneskene jeg møter.
ANMELDELSE: Grand Theft Auto IV – brutalt og genialt
Den store variasjonen understrekes bare av at du også kan dykke under havoverflaten og utforske kystlinjen nedenfra – en nesten unødvendig mulighet. Men det er noe jeg tror har blitt lagt til i Grand Theft Auto V for å understreke spillseriens dominans. Med et budsjett på over 200 millioner dollar er det ingen andre som kan måle seg med hva dette spillet har å by på. Kjøretøy, alt fra sykler til biler til fly, tar deg høyt og lavt mens radiostasjoner pumper ut ironiske radiopratere og nøye utvalgt musikk.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ved å holde inne ned-piltasten får du muligheten til å velge hvem av spillets tre hovedpersoner du vil styre. Denne friheten gjelder ikke hele tiden, men kun i tilpassede oppdrag hvor minst to av figurene er til stede. Velger du å fritt utforske spillverdenen kan du derimot raskt bytte mellom Michael, Trevor og Franklin – en fordel ettersom de har ulike egenskaper, fordeler og ulemper. Resten måten du styrer spillet på er nærmest helt likt forgjengeren.
Brutalt – men underholdende
Men alt dette er kun innrammingen til Grand Theft Auto V virkelige tyngdepunkt.
Det første skuddet i spillet går rett i hodeskallen til en vaktmann i banken du raner. Etter hvert som spillets fortelling skrider frem ble jeg stilt ovenfor en rekke ubehagelige episoder, hvor jeg ikke kunne velge vekk massedrap som handlingsvei. Det er ubehagelig å være med på og å være vitne til. Rockstar Games bruker denne sjokkeffekten til å gå nært inn på antiheltene i fortellingen.
Hvorfor vi likevel følger etter og ofte heier på det som åpenbart er forferdelige mennesker – mennesker som har gjort fryktelige ting i livene sine – er et dillemma.
Figurene, og du som styrer dem, blir utfordret av hendelser og oppdrag som for meg gir en vond følelse i magen. Mens årets Saint’s Row IV vitser bort lignende situasjoner med en overdreven satirisk vinkling (i et mindre sideoppdrag peker Rockstar Games sågar direkte nese til Saint’s Row IV ved å sende Michael ut i en romvesenfylt hallusinasjon), ble jeg konfrontert med handlingen til hovedpersonene. Denne måten å skildre den mørke siden av Grand Theft Auto V sine hovedpersoner forteller en mer helhetlig historie enn andre spill.
Grand Theft Auto V balanserer her hele tiden på en knivsegg. Hvordan manusforfatterne rettferdiggjør det som vises på skjermen er nøkkelen. Resultatet er tidvis dystert og brutalt – men også spennende og underholdende.
TOPP 5: Radiostasjoner i «Grand Theft Auto»
