Jeg skal være ærlig. Jeg har et svært begrenset forhold til One Direction. En dokumentarfilm om dem ville under normale omstendigheter skapt like høye forventninger hos meg som en gjennomsnittlig influensa.
Men One Direction: This Is Us er regissert av Morgan Spurlock, mannen bak de spreke dokumentarfilmene Supersize Me og The Greatest Movie Ever Sold.
Dessverre bruker han ikke seg selv foran kamera denne gangen, men sprøyter i det minste mye energi inn i en lite bemerkelsesverdig historie med kjedelig musikk.
LES: Anmeldelsen av Justin Bieber: Never Say Never
Lite opptatt av musikken
Historien om One Direction spinnes rundt konsertopptak fra O2-arenaen i London, alt filmet i grei 3D.
Vi får se hvordan de ble skapt av Simon Cowell i X-factor, hvordan populariteten eksploderte, og hvordan dette påvirker de fem unge medlemmene, Niall, Zayn, Liam, Harry og Louis.
De deler av seg selv, uten å bli for private, og får boltre seg foran kamera i kulissene, på turné og på hjemmebane. Det er ikke noe sprengstoff å hente her, men er nok likevel en gullgruve av innsideinformasjon for de unge jentene som filmen er ment for.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
This Is Us fokuserer på de fem guttas personligheter, og de fremstår som sympatiske og morsomme fyrer, som ser ut til å takle stjernetilværelsen greit.
Filmen er lite opptatt av musikken. Den diskuteres aldri, og det er for så vidt forståelig. Den er glatt, sjelløs, og uten brodd. Det slår meg at både New Kids on the Block, Backstreet Boys, N’Sync, Take That og Westlife hadde bedre låter enn dette.
Det sier sitt at filmens musikalske høydepunkt, er en coverversjon av Teenage Dirtbag av Wheatus. Men konsertsekvensene er i det minste gode, der Spurlock har lekt seg med noen tøffe filmeffekter for å sprite opp forestillingen.
Simon Cowell med full kontroll
Filmen i sin nåværende form er en halv time for lang. Det er rett og slett ikke nok stoff å ta tak i til å rettferdiggjøre spilletiden. Vi får flere episoder, situasjoner og prat som virker repeterende og uttværende.
Guttene i bandet bruker blant annet i overkant mye tid på å fortelle hvor viktig det er med kontakt med fansen, selv om det er åpenbart at 20-åringer ikke kan være spesielt interesserte i tannregulerte 13-åringer som gjør hjertetegnet.
Dette er kalkulerte og veloverveide ord. Men andre ting i filmen virker ærlig og ektefølt, som når medlemmenes foreldre reflekterer over avkommets stjerneliv.
LES: Anmeldelsen av Searching For Sugarman
Filmen er produsert av Simon Cowell, som helt sikkert har hatt full kontroll på hvordan produktet hans fremstilles. Dette er mer en promofilm enn en dokumentar. Derfor hadde jeg heller ikke forventet et kritisk blikk på One Direction.
Jeg lurer på hva slags film Morgan Spurlock hadde laget om han kunne gjort hva han ville? Det ville sannsynligvis blitt morsom satire over boybandtradisjonen som One Direction tilhører.
Men den filmen hadde kanskje ingen giddet å se. Dette er for fansen. Og de vil hyle i hormonell ekstase.
