Richard Curtis er ansvarlig for noen av de mest sjarmerende romantiske komediene i nyere tid, som regissør og/eller manusforfatter av blant andre Fire bryllup og en gravferd, Notting Hill og Love Actually.
Hans siste, About Time, er et greit forsøk på å gjenskape gammel magi. Anstrengt bruk av tidsreiser gjør filmen i blant mer frustrerende enn sjarmerende.
Jeg liker figurene på lerretet, men ikke alltid det de gjør. Likevel har filmen en udiskutabel appell og vinner meg over til slutt.
LES: Anmeldelsen av Richard Curtis-filmen The Boat That Rocked
Det oppstår søt musikk
Sjenerte Tim (Domhnall Gleeson) sliter med sitt forhold til damer. Så får en overraskende lærdom av faren sin. Alle menn i slekta har evnen til å reise i tid!
Tim bruker dette til å lykkes bedre på damefronten og i livet generelt. Så møter han Mary (Rachel McAdams), og det oppstår søt musikk helt uten bruk av tidsreiser.
Når han så tvinges til å reise tilbake i tid av andre årsaker, har forholdet plutselig aldri eksistert. Hvordan kan Tim vinne Mary tilbake?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er unektelig uvanlig å innføre tidsreiser i en romantisk komedie. Det er et friskt grep, men Richard Curtis faller fort inn i et mønster.
Tim klumser seg igjennom den ene situasjonen etter den andre, bare for å reise noen minutter tilbake i tid for å takle dem perfekt. Og filmen bryr seg overhode ikke om tidsforstyrrelser og logiske brister som følge av tidsreisene frem og tilbake.
Nå er nok ikke realisme nødvendigvis et mål i About Time, men jeg hadde likt filmen enda bedre om Richard Curtis hadde brukt tidsreise-konseptet mer sofistikert.
Virker litt gammeldags
Men jeg liker folka i filmen. Det går liksom ikke an å mislike Bill Nighy, som Richard Curtis har brukt i alle sine tre filmer som regissør. Domhnall Gleeson har appell som den fomlende Tim, selv om han nok aldri kan bli en ny Hugh Grant.
Rachel McAdams fremstår nesten litt 90-talls-konservativt som Mary, en figur som virker litt gammeldags, kanskje formet av 56 år gamle Curtis sin oppfatning av den perfekte kvinne?
Men hun, og resten av persongalleriet, er uansett interessante nok til at vi ønsker dem alt vel.
LES: Anmeldelsen av Love Actually
About Time har en moral om å oppleve hver dag som det er din første eller siste. Man må nyte livet mens man kan, både i gode og dårlige dager. Ser man filmen med samme tankegang, fungerer den absolutt tilfredsstillende.
Richard Curtis vil gjerne fortelle oss at livet er helt ålreit, og jeg tar gjerne i mot en slik lykkepille. Det finnes nok av filmer som problematiserer tilværelsen.
About Time halter kanskje litt underveis, men forlater meg med munnvikene trukket oppover.
