Jeg liker utgangspunktet i The Purge, samme hvor søkt det kan virke. Men jeg liker ikke helt hvordan det utvikles videre.
Regissør James DeMonaco kaster bort et interessant premiss ved å overdøve det med litt for velkjente sjangergrep. Innledningens futuristisk satire over samfunnsutviklingen, ender opp som nok en slasherfilm med husinvaderende pscyhoer.
Det finnes spennende scener med brutal filmvold som vil gå hjem hos et bestemt publikum, men jeg skulle ønske filmen hadde baller til å mene mer mellom alt den viser oss.
LES: Anmeldelsen av You’re Next
Trues av morderisk gjeng
Et stykke inn i fremtiden har alt blitt bedre i USA, takket være The Purge, de 12 timene av året da alle kan få utløp for innestengt aggresjon, og gjøre hva man vil uten å bli straffet, inkludert å begå mord.
Familien Sandin (Ethan Hawke, Lena Heady, Adelaide Kane og Max Burkholder) stenger seg inne i sitt toppsikrede hjem, men så slipper sønnen Charlie inn et offer på flukt fra en blodtørstig gjeng, som dermed omringer huset og truer med å utslette hele familien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Den videre utviklingen av historien er forholdsvis standard. Hjemmet invaderes av slemminger, familien må kjempe tilbake.
Men før dette forsøker filmen å være en slags sosial kommentar til vår appetitt for vold. Straks jakten utløses, hives dette i søpla. De signaliserte ideene ignoreres.
Jeg tror filmen ville vært en bedre om den hadde ignorert hele greia, og i stedet funnet en annen og enklere unnskyldning for å la huset invaderes.
Tærer på troverdigheten
Noen av figurene overdriver spillet endel, som gjør dem nesten litt komiske, og ikke fullt så farlige. Rhys Wakefield spiller gjengleder med en gladkristen høflighet, men får samtidig frem en farefull stemning med sitt djevelske smil.
Ethan Hawke og Lena Heady gjør heller ingen direkte feil, erfarne som de er, selv om noen av situasjonene gjennom filmen tærer på troverdigheten deres. Verre stilt er det med Adelaide Kane og Max Burkholder, som spiller husets barn.
Manuset krever at de skal gjøre dumme ting gang på gang, som jeg rett og slett ikke tror på, blant annet å være illojal mot sine foreldre i en slik ekstrem situasjon.
LES: Anmeldelsen av A Nightmare on Elm Street (2010)
Manuset inneholder flere usannsynligheter, blant annet hvordan huset stenges kun 2 minutter før The Purge starter, hvordan huset ikke sjekkes i forkant, hvordan offeret (Edwin Hodge) slipper inn i huset, samt en senere utvikling i filmen, som jeg ikke skal avsløre.
Men OK, kanskje er det ikke så viktig i en film som ikke akkurat etterstreber troverdighet. Det viktigste er kanskje hvordan den underholder, og der er ting mer på stell.
Regissør DeMonaco har et godt grep rundt stilistiske virkemidler, sniking i mørke rom, brutale slåsskamper og små visuelle grep som krydrer bildet.
Det er da The Purge er best: når den bryter ut i full action, ikke når den later som om den har smarte ideer.
