Regnet hamrer på vinduet. Kanskje det trommer på taket. Ute er det så kaldt at du ikke en gang gidder å vurdere å gå ut. Slike kvelder er skapt for filmopplevelser i sofaen, enten for deg selv eller med noen andre.
Denne ukens toppliste er ikke en rangert liste, vi har ikke stemt over våre favoritter og kommet frem til de beste (eller mest varmende) høstfilmene. Filmpolitiets redaksjon har rett og slett valgt ut en film hver, som hver enkelt ville sett på en slik kald høstkveld.
Enten det er eventyr som tar deg langt av sted, eller melankoli i Hongkong, eller en fortelling fra rommet bakerst i kinosalen. Disse filmene vet vi vil gi deg en fin opplevelse og vi vil at du deler en film som du tar frem når mørket trenger seg på.
Del dine lune høstfavoritter i kommentarfeltet helt nederst!
The Other F Word
(2011)
Maria: Du trenger ikke å ha barn selv, du trenger ikke engang å like pønk – du kommer likevel til å bli rørt av The Other F Word, en musikkdokumentar som tar for seg hvordan en gjeng voksne helter innenfor pønkmiljøet på vestkysten i USA takler foreldrerollen.
Hvordan blir man egentlig en autoritetsfigur etter å ha levd et liv og bygget en karriere på å være anti-autoritær? Hvordan skal man fortsette som uavhengig og kompromissløs pønkmusiker og samtidig betale hus og mat for en familie?
Duane Peters fra US Boms snakker om hvordan det er å miste en sønn, Fat Mike fra NOFX subber rundt i slåbrok mens han lager frokost til dattera si og Jim Lindberg fra Pennywise plukker Barbiedukker ut av turnékofferten sin før han drar hjemmefra.
The Other F Word er en unik dokumentar først og fremst gjennom de rørende kontrastene som filmen presenterer: Hanekam på lekeplassen, hodeskaller på barneklærne. En kan argumentere for at en slik dokumentar lager seg selv, men det er umulig å ikke la seg bevege når en obsternasig pønker med Peter Pan-syndrom og tatovert panne snakker om barna sine med tårer i øynene.
Det er en dokumentar som handler om opprørske gutter som har hatt et nihilistisk syn på tilværelsen – da blir det ekstra rørende å se dem være omsorgsfulle voksne som deler fine øyeblikk med barna sine.
ANMELDELSE: NOFX, «Self Entitled» (2012) – mørkere, kjappere og bedre enn på lenge
(artikkelen fortsetter under videoklippet)
Indian Summer
(1993)
Birger: Jeg vender stadig tilbake til én film for sikker hygge. Den er full av varme mennesker, gyldne høstfarger og søtladen nostalgi. Indian Summer handler om en gjeng gamle venner som gjenforenes i sommerleiren der de tilbragte flere ferier sammen som barn.
Filmens nydelige omgivelser er Algonquin Park i Canada, og den sjarmerende leiren Tamakwa er virkelig nok. Regissør Mike Binder har personlig erfaring derifra. Det samme har den mer kjente regissøren Sam Raimi, som «bare» er skuespiller i denne filmen, som den klumsete vaktmesteren Stick Cody.
ANMELDELSE: Indian Summer – denne filmen vil løfte humøret ditt!
Indian Summer har kanskje enkle løsninger på noen ganske banale problemstillinger, men jeg kan ikke for det – jeg trives så forbaska godt med disse figurene, spilt av blant andre Bill Paxton, Diane Lane og Elisabeth Shue.
Men den største åpenbaringen er Alan Arkin som gjengens gamle bestyrer, Lou Handler. «Unca Lou» var en høyst virkelig figur, og portretteres med kjærlig omhu.
Jeg ser Indian Summer cirka annenhvert år. Og jeg vet at jeg kommer til å ha 96 hyggelige minutter hver gang!
Cinema Paradiso
(1988)
Andreas: Cinema Paradiso er eit kjærleiksbrev til filmen frå regissør og manusforfattar Giuseppe Tornatore. Den unge farlause guten Salvatore er fascinert over filmens kraft, og blir gode vener med den aldrande kinomaskinisten Alfredo – som driv fram hans kjærleik for dei levande bileta. Historia vert fortalt gjennom tilbakeblikk frå Salvatore 30 år etterpå, etter at han no har blitt ein suksessrik filmskapar
Oppvekst, fravekst, og nostalgien som både kan hjelpe og hindre oss i livet er temaet, og Salvatores attendeblikk på den vesle byen Giancaldo – ein stad han ikkje har tenkt på på veldig lenge – er humorfylt, hjartevarmande, og tida som formar det som etter kvart vert hans vaksne liv er noko som varmar meg langt inn i hjarterota.
Filmen var i tillegg med på å vekkje mi begeistring for mediet som kunstform anna enn rein underhaldning, det var den første filmen som vart vist då eg vart slusa inn i valfag filmkunnskap i førsteklasse på vidaregåande – i det som mest sannsynleg var ein tidleg septembermorgon. Var den kald og hustrig? Det hugsar eg ikkje, men for forteljinga sin del, så må eg vel seie ja.
Då denne vann Oscar-, BAFTA-, Cannes-, César-, og fleire andre prisar i 1988 skapte det mykje optimisme i italiensk filmbransje, som i åra etterpå blant anna gav filmverda flotte Livet er herlig – ein anna film som nok kunne ha passa inn på ei liste som dette.
Cinema Paradiso er nydeleg musikklagt av Ennio og Andrea Morricone, og filmens sentrale tema gir meg framleis våte auger og frysningar når eg høyrer det bryte ut for alvor i to av filmens viktigaste scener – ved eit sterkt kyss, og i filmens avslutningssekvens. Éi av scenene som likevel skiljer seg ut er omtrent utan musikk (sjå den under).
Alfredos åtvaring om ikkje å omfamne nostalgien kan kanskje verke litt fåfengt i ein film som omtrent badar i kjærleik til tidlegare tider. Tornatore har omtalt filmen som sterkt sjølvbiografisk, og sjela han legg fram i filmen sin varmar meir enn kva som helst ullpledd.
(artikkelen fortsetter under videoklippet)
Stardust
(2007)
Marte: For meg så er en høstfilm en film jeg kan se mens jeg kryper inn under pleddet i sofaen, med en kopp te og en godbit. En hyggelig film jeg kan kose meg med, mens regner høljer ned ute.
En slik film må ha varme, sjarm og aller helst en dæsj eventyr, og da er det få filmer som er bedre enn Matthew Vaughns magiske Stardust.
Da jeg så Stardust for første gang i 2007, var det kjærlighet ved første blikk, og siden har dette blitt filmen jeg drar frem på en grå regnværsdag når jeg trenger litt koselig underholdning.
Anmeldelse: Stardust – En feiende flott fantasifilm som anbefales!
Ian McKellens fortellerstemme tar oss med til den lille byen Wall i England, der en gammel mur er det eneste som adskiller landsbyen fra det magiske riket Stormhold. Det blir vi med på Tristan Thorns (Charlie Cox) eventyrlige ferd til det hemmelige riket for å finne en fallen stjerne som han skal gi til sin utkårede.
Men Tristan er i eventyrland og han finner derfor ikke steinen han forventet å se. Stjernen viser seg isteden å være en vakker kvinne ved navn Yvaine (Claire Danes). Dermed er alt lagt til rette for at forviklinger, eventyr og ikke minst kjærlighet skal oppstå.
Claire Danes og Charlie Cox er sjarmerende i sine roller som ungt og forelsket par, Mark Strong er herlig nedlatende i rollen som den maktsyke prinsen Septimus, mens Michelle Pfeiffer er akkurat passe guffen som den forfengelige heksa Lamia.
Stardust er også filmen med det som må være den triveligste rollefiguren Robert De Niro noensinne har gjort. Skipskapteinen Shakespeare har et fryktet rykte og leder det hardbarka mannskapet sitt med hard hånd, men selv om han er tøff på utsiden er han myk på innsiden. Når han samtidig har sansen for dameklær, sminke og hårstyling blir kapteinen en morsom figur det er umulig å ikke elske.
(artikkelen fortsetter under videoklippet)
In the Mood for Love
(2000)
Rune: Få regissører klarer å løfte de små øyeblikkene til like store høyder som Wong Kar-wai. Den Hongkong-baserte regissøren ble den første kineseren som vant prisen for beste regissør under filmfestivalen i Cannes i 1997, da for filmen Happy Together med Tony Leung i hovedrollen – om det turbulente kjærlighetsforholdet mellom to kinesiske menn.
I In the Mood for Love maler han, sammen med sin faste fotograf Christopher Doyle, utsøkte scener fra 1960-tallets Hongkong, hvor stjålne øyeblikk mellom Chow Mo-wan (Tony Leung) og Su Li-zhen (Maggie Cheung) skaper en forelsket intensitet jeg aldri har sett maken til. De er gift på hver sin kant, Wong forsterker vårt forhold til de to menneskene ved å aldri vise deres ektefeller.
Vi ser kun de to og de ser kun hverandre.
Filmen er en uformell del av en trilogi hvor Leung og Cheung – to av den sør-kinesiske filmhovedstadens mest kjente skuespillere – spiller mot hverandre. Først kom Days of Being Wild i 1991 og sist kom 2046 i 2004, men den beste av filmene er In the Mood for Love. Filmens engelske tittel er inspirert av Bryan Ferrys cover av Nat King Coles jazzklassiker «I’m in the mood for love» (klikk under for å se traileren og høre sangen), en sang som i likhet med filmen klarer å fange øyeblikkets magi.
Disse møtene, øyeblikkene, er kraftfulle opplevelser for øyne og ører. Med Wongs egenartede evne til å se skjønnheten i de små detaljene er det vanskelig å ikke la seg føre med i strømmen av nydelige bilder. Som når hovedpersonen Chow blåser ut røyken fra en sigarett eller når de to elskende møtes i regnet.
Hjertet banker alltid raskere når jeg ser Wong Kar-wai sine filmer. Det gjør godt i den kalde høsten.