WikiLeaks-filmen Den femte statsmakt er offentlig fornektet av grunnlegger Julian Assange gjennom et åpent brev til hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch.
Men min jobb er ikke å bedømme en film ut i fra hvor godt den stemmer overens med sannheten. Jeg må bedømme hvor god filmen er som film.
Den femte statsmakt er et mildt engasjerende drama med interessant tematikk, men med tynne og skjematiske personkonflikter og tungnem symbolbruk.
LES: Anmeldelsen av The Social Network
Unødvendige virkemidler
Historien fortelles gjennom Daniel Berg (Daniel Brühl), en ung dataprogrammerer som fatter interesse for Assanges aktivisme på internett, og tilbyr sine tjenester når de møtes på en konferanse.
Assange drar ham inn i en organisasjon som han sier har hundrevis av frivillige, og som har store planer for dramatiske avsløringer.
Men det skal vise seg at Assange ikke er heeelt ærlig angående WikiLeaks sine ressurser.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Regissør Bill Condon har hatt et problem her. Hvordan dramatisere situasjoner som i utgangspunktet er ganske udramatiske?
Han forsøker å få dette til å virke som en slags spionthriller, med krypterte telefoner, hemmelige meldinger og skummel overvåkning, men Condon bruker også unødvendige virkemidler.
De visuelle grepene med å plassere Berg og Assange i et endeløst kontorlandskap med sandgulv er feilslåtte.
Når Berg-figuren begynner å ødelegge skjermer og lysrør i dette drømmebildet for å underbygge en dramatisk konfrontasjon med Assange, får jeg følelsen av å se filmatisk latskap.
Dramatikken avtar
Benedict Cumberbatch skuffer selvsagt ikke. Hvor godt hans Assange stemmer overens med virkeligheten, har jeg ingen formening om, men han skaper en interessant figur som kun glimtvis avslører ting om seg selv som kan forklare hans personlighet og engasjement.
Han møtes godt av Daniel Brühl (Goodbye Lenin, Inglorious Basterds, Rush), en skuespiller jeg lenge har likt godt.
Hans rolle som Daniel Berg er en sympatisk vei inn i historien, der han spiller en ung og kanskje blåøyd datahacker, som får lesset på seg ansvar og risiko som han kanskje ikke er klar for.
LES: Anmeldelsen av Rush med bl.a. Daniel Brühl
Condons skildring av WikiLeaks sitt samarbeid med The Guardian, Der Spiegel og New York Times er blant det mest interessante, spesielt gjennom forholdet til journalisten Nick Davies (David Thewlis).
Jeg liker også hvordan filmen lar Assange går til angrep mot filmen selv og de to bøkene den er basert på.
Dessverre holder ikke hele filmen samme kvalitetsnivå. De fleste personkonfliktene er tamt skrevet, og dramatikken avtar mot slutten når den egentlig burde ha eskalert.
Når man tenker på hvor god The Social Network ble om Facebook, er det synd at Den femte statsmakt ikke ble bedre om WikiLeaks.
