Med slående grafikk, og en bruk av «lens flare»-effekter som ville gjort J.J. Abrams stolt, stormer Killzone: Shadow Fall inn på Playstation 4 som en av Sonys viktige lanseringsspill for den nye konsollen.

Spillet klarer å stramme musklene akkurat så mye at jeg lar meg blende av det visuelle, men når utilstrekkelig brettdesign gjør at jeg må bruke tid og krefter på ulogiske blindveier forsvinner entusiasmen også raskt.

En skitten bombe gjør planeten Helghan ubeboelig i avslutningen til Killzone 3 – et par tiår før Shadow Fall sparker i gang i år 2370. Ødeleggelsene og lidelsene er enorme, befolkningen på Vektan rydder plass på halve planeten for å ta imot flyktningene. Ekko av den kalde krigen og Berlin-muren lyder over det fremmede landskapet hvor en enorm vegg deler planeten i to. De to sidene er ikke spesielt glade i hverandre – og husker godt tiden da de lå i bitter krig. Stadige snikangrep foregår fra begge sider i håp om å fullføre det de startet.

Med terrortrusselen som bakteppe

I denne verdenen – hvor mistro og konflikt ligger som en jerntungt bakteppe for livet på planeten – vokser vektaneren Lucas Kellan opp. I klassisk førstepersonsperspektiv må du ta kontrollen over ham og hans skjebne, og skyte deg til topps i en fortelling fylt av personlige tragedier og skyggespill.

Terrorisme spiller opp spenningen mellom Vektanerne og Helghastene – en bombe venter et sted på å gå i lufta. Med sikkerhetsspørsmål og frykt på toppen av alle nyhetssendingene blir Kellan etter hvert med i en elitegruppe blant planetens soldater – Shadow Marshals.

ANMELDELSE: Knack – gir ikke følelse av en splitter ny spillkonsoll

Killzone: Shadow Fall. (Foto: SCEE)

Deretter starter en rekke oppdrag for å bekjempe Helghast-terrorister. På kort tid introduseres spillets ulike elementer – inkludert dronen UGLA (ja, spillets menyer og tekster er oversatt til norsk) som du kan styre ved å sikte og trykke L1-knappen. På berøringsflaten i midten på Playstation 4-kontrolleren kan du med raske sveip velge mellom fire ulike innstillinger for dronen: Elektrosjokk / hacking, skjold, angrep og vaier.

De ulike verktøyene til dronen er helt nødvendige for å forsere ulike deler av spillet, mens angrepsfunksjonen ofte blir en livreddende hjelper på spillets høyere vanskelighetsgrader.

Sett opp mot Halo-spillene, konkurrenten Microsofts romskyteserie, er tempoet i Shadow Falli lavere, men spillet følger ellers sjangerens konvensjoner nærmest slavisk.

Ulike våpen er spredd omkring og kan plukkes opp fra beseirede fiender, taktisk bruk av omgivelser og forsvar er nødvendig for å avansere, og nye egenskaper må brukes på rett sted til rett tid for å redde verdenen. Men det er først i flerspillerdelen at erfaringspoeng gjør forskjell på spillfigurenes egenskaper.

Dronen UGLA er helt sentral for spillopevelsen. Likevel, ladetiden mellom hver bruk oppfordrer ikke spillere til å storme fremover hodeløst. I spillets mer åpne seksjoner er det ofte mer naturlig å snike seg frem. Men trær og busker gir ikke ly, de lar meg ikke forbli gjemt når en fiende rusler forbi, selv under dekke av de tykkeste bregnene finner snikskyttere og patruljerende soldater meg. Denne tidvise motsetningen i hvordan spillet ønsker å fremstå (skytespill) og hvordan det er mest naturlig å spille (snikespill) bidrar til spillets grunnleggende kaos.

ANMELDELSE: Contrast – styr unna dette Playstation 4-spillet

Rotete brett og en forvirrende verden

I adrenalinrushet som oppstår er det lett å miste retningssansen – et stort problem i et spill som Killzone: Shadow Fall hvor det hele tiden veksles mellom trange og lineære korridorer, og større åpne områder med spektakulær utsikt over en fremtidsplanet.

Enten det er i en by, i en grønn skog, eller i et ørkenlandskap – Playstation 4-konsollens skarphet (takket være oppløsningen) og myke overganger (billedfrekvensen) imponerer meg. Spesielt en sekvens hvor en romstasjon er farlig nær solen, og gjenstander begynner å smelte omkring i det du forsøker å starte motoren igjen, er en visuell sukkerklump. Og i de trommedrønnende filmsekvensene som bryter opp førstepersonsperspektivet er det lett å se at spillskaperne har latt seg inspirere av Hollywoods katastrofemakere.

De lysende røde øynene gjør Helghast-fiendene lette å kjenne igjen. Skjermbilde fra «Killzone: Shadow Fall». (Foto: SCEE)
De lysende røde øynene gjør Helghast-fiendene lette å kjenne igjen. Skjermbilde fra «Killzone: Shadow Fall». (Foto: SCEE)

En av Lucas Kellans hovedfunksjoner er muligheten til å skanne området rundt med en sonar, som markerer eventuelle fiender i territoriet omkring, et viktig verktøy i en ellers noe forvirrende og kaotisk spillverden.

Store variasjoner i kvaliteten på brettdesignet gjør at det er lett å miste retningssansen.

Et kjapt trykk på kontrollerens «opp»-knapp angir hvor neste mål er, men ikke veien frem. Det er ikke min hensikt å argumentere for at jeg må bli fortalt alt i et spill, hvor jeg skal gå og hva jeg skal gjøre, men god spilldesign burde ha formidlet denne informasjonen helt umerket.

I Killzone: Shadow Fall har jeg brukt for mye tid på å lete meg frem, rote meg bort, og irritere meg over at jeg tilsynelatende har havnet i en blindvei.

ALT OM: Playstation 4 – lest alt Filmpolitiet skriver om Sonys nye konsoll her

Lett å dele – gode verktøy for flerspilling

Med Playstation 4-konsollens sitt fokus på sosial spilling er det velkomment at du kan skape, modifisere og dele egne spillutfordringer, med venner. Vil du at alle skal være usynlige og bevæpnet til tennene? Null problem.

At det også – som en av konsollens kjerneegenskaper – er lett å dele video, bilder og å strømme, er en viktig del av dette, selv om det kanskje ikke er noe for alle. Ti kart følger med hvor tre ulike klasser – «Assault», «Support» og «Recon» – kan utfordre hverandre i flere ulike spilltyper, selv med ulikt nivå (erfaringspoeng låser opp egenskaper etter hvert) er både morsomt og enkelt for ferske spillere å kaste seg ut i kampens hete.

Ikke alle spilltypene fungerer like godt på alle kartene, men med friheten som kommer med skaperverktøyet er flerspillerdelen til Killzone: Shadow Fall også verdt noen timer.

Grafikken og delemulighetene gjør at spillet skiller seg ut og historien er spennende, mens rotete brettdesign og tidvis svake stemmeskuespillere legger en demper på science fiction-festen. Der Knack – det andre eksklusive lanseringsspillet til Playstation 4 – ikke gav meg en følelse av å spille på en moderne og ny spillkonsoll, klarer Killzone: Shadow Fall det så vidt.

Hvilket Playstation 4-spill ser du frem til? Del dine synspunkter i kommentarfeltet!

Om SPILLET

Killzone: Shadow Fall

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.