Dokumentaren The Act of Killing, som hadde norsk premiere den 15. november, viser ubegripelige scener hvor massemordere gjenskaper sine grufulle handlinger fra det blodige etterspillet etter kuppforsøket mot Indonesias daværende president Sukarno.
Vinnerne skriver historiebøkene og i dag er disse mennene helter. Den norsk-dansk-engelske dokumentaren inviterer dem, blant annet Anwar Congo, til å gjenskape noen av massakrene for dokumentaren. En oppgave Anwar og hans venner angriper med stor entusiasme.
ANMELDELSE: The Act of Killing – en uforglemmelig triumf, terningkast 6
Dokumentarfilmens kraft, dens unike evne til å formidle ubegripelige situasjoner og det utilslørte øyet den bruker til å granske, kommer til et spesielt crescendo i The Act of Killing.
Filmer som konfronterer oss med krigens virkelighet har i løpets av mediets historie tatt mange former. I denne lista har vi hentet frem fem filmer vi mener skiller seg ut, enten ved sin historie, sin formidlingsevne eller sine unike grep.
Fahrenheit 9/11 (2004)
Andreas: Om du er av oppfatninga at dokumentarar må vere objektive, stans her. Michael Moore har gjort karriere på å lage angripande éinsida historier, stort sett for å avsløre det han meiner er korrupsjon, politisk kameraderi og – på eit bitande sarkastisk vis.
I Fahrenheit 9/11 ynskte Moore å vise det han meinte var ei logrande framferd frå media under George W. Bush, med fokus på Irak-krigen. Filmen vart sluppe like før presidentvalet, og er å rekne som eit innlegg i den politiske kampen, der Moore er ganske open om å stemme absolutt alt anna enn republikanarane.
Filmen er omtrent som propaganda å rekne, men klarar likevel med humor og spissformuleringar å trekke fram skumle tilknytingar mellom amerikanske selskap og USA si satsing i Irak-krigen.
Samtidig gjorde den noko veldig mange dokumentaristar håper på, noko av det dokumentaren burde kunne gjere, den starta ein reell debatt i det politiske USA. Heilt til Michael Jackson’s This Is It kom ut i 2009 var det òg den mestinntenande dokumentaren nokosinne.
Fahrenheit 9/11 fekk Gullpalmen på filmfestivalen i Cannes i 2004, som den første dokumentaren på 50 år, med blant andre Quentin Tarantino i juryen. Tarantino har i etterkant forsvart avgjersla, trass i at ein del av Moore sine fakta har blitt trukke sterkt i tvil etter filmens utgiving:
– Eg synest framleis me hadde rett. Den filmen var i skuddet – Fahrenheit 9/11 er kanskje ikkje det same no som det den var då, men på det tidspunktet fortente den alt den fekk.
Anmeldelse: På sporet av Michael Moore: – Jeg har nok hatt en anelse om at han ikke bare er en godslig bamse
Armadillo (2010)
Birger: Armadillo viser hvordan hverdagen fortonet seg for danske soldater i Afghanistan. Vi får oppleve unge soldater som befinner seg i et land der det er umulig å skille venn fra fiende, og der oppgaven kan fortone seg som uoverkommelig.
Kameraet er ubønnhørlig tilstede, både når det smeller og når ingenting skjer. Vi får absolutt følelsen av å være med, og det er både ubehagelig og fascinerende.
Armadillo er virkelighetens Generation Kill, selv om grensen mellom fiksjon og virkelighet viskes ut i blant. Men du tvinges til å stille moralske spørsmål om rett og galt i strid.
Det kan ikke være lett å lage dokumentarfilm mens man blir beskutt, men resultatet er skremmende bra. Armadillo skyter med skarpt, og treffer!
Les også: 2010: Birgers utvalgte Cannes-filmer
Natt og tåke (1955)
Rune: Alain Resnais sin lange karriere som filmskaper startet etter han under andre verdenskrig jobbet som filmklipper. Stjernestatus fikk han først mot slutten av 50-tallet da han startet å jobbe med spillefilmer – Hiroshima mon amour (1959) ble en spydspiss for de franske nybølgeregissørene som brøt unna tradisjonelle og etablerte filmatiske virkemidler.
Kortdokumentaren Natt og tåke er en film han regisserte akkurat i tiden før han slo gjennom. Ti år etter krigens slutt besøker han de forlatte konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek, mens en stemme beskriver livet som fange i leirene. Resnais bruker også billedmateriale filmet under krigen, med døde kropper og smertefulle ansikter.
Navnet henspiller på Hitlers dekret, sendt ut 7. desember 1941, hvor han kommanderte at politiske aktivister skulle forsvinne i leirene. Uten å pynte på sannheten, beskriver fortelleren Michel Bouquet sadismen, torturen, eksperimentene, prostitusjonen og henrettelsene fangene ble utsatt for.
I løpet av knappe 30 minutter makter Resnais å skildre hvorfra grusomhetene startet, hvordan ondskapen utspilte seg, og slutter med hva som skjedde da resten av verdenen oppdaget grusomhetene som hadde funnet sted.
Filmens produsenter måtte overtale Resnais til å ta jobben. Først avslo han tilbudet, for han mente at noen med førstehåndserfaringer burde lage den. Men da den franske poeten, og Holocaust-overlevende, Jean Cayrol fikk oppdraget med å skrive manuset ombestemte Resnais seg. Og godt var det.
For selv om filmen på eget vis forteller og minner oss om grusomhetene, og overhodet ikke lar deg gå ut av opplevelsen med hodet hevet, er den verdt å se. Faktisk vil jeg si den er obligatorisk.
Resnais nybølge-kollega, regissøren François Truffaut, har pekt på Natt og tåke som en av de viktigste filmene noensinne laget. Jeg må si meg enig.
Filmen er ikke tilgjengelig via vanlige strømmetjenester, men kan kjøpes via norske butikker.
Fog of War (2003)
Rune: Krig utkjempes alltid på to fronter. Den ene er på slagmarken, mens den andre foregår i diplomatiets lønnganger.
I møte med grusomheter er det ikke lett å forstå, eller å huske, at det er noen som har tatt beslutningene. Som har bestemt at menn og kvinner skal kjempe mot hverandre.
Med et utrolig kildemateriale, og over tjue timer med råmateriale fra sine intervjuer med ham, skildrer regissør Errol Morris den tidligere forsvarsministeren i USA – Robert S. McNamara – sitt liv og virke. Og gjennom dette, forteller han om McNamaras tanker og ideer rundt moderne krigføring.
Den to timer lange dokumentaren er nærmest lagt opp som en skoletime hvor Morris, som har valgt ut elleve lærepenger fra McNamaras liv, gir en innføring i moderne krigsteori – og i amerikansk historie.
Med en kamerateknikk som intervjuer McNamara mens han ser rett på publikum, og med Philip Glass’ suggererende musikk i bakgrunnen, forteller The Fog of War om usikkerheten, om konsekvensene, og om hvordan krigen føres fra møterommene.
Vals med Bashir (2008)
Marte: Vals med Bashir er en annerledes og sterk krigsdokumentar som sitter lenge i kroppen etter at du har sett filmen. Den israelske fimskaperen Ari Folman har laget en animasjonsfilm, som, med sitt kunsteriske og stiliserte filmspråk skiller seg fra andre skildringer av krig.
Vi følger filmskaperens selvransakelse, på søken etter sine egne minner fra Krigen i Libanon. Folman var infanterisoldat under krigen i 1982, men han har svært dårlig hukommelse når det gjelder hva som egentlig skjedde. I 2006 møter han en venn som sliter med tilbakevennende minner fra hendelser fra krigen, og Folman begynner å undre over hvorfor hans egen erindring er så dårlig.
ANMELDELSE: Vals med Bashir – les og diskuter filmen her
Han vet han var tilstede da massakrene i Sabra og Shatila foregikk, men han husker ingenting. Folman er derfor redd for at han har fortrengt noe han ikke ønsker å vite og begynner derfor å nøste opp i sannheten om seg selv.
Folman søker opp gamle kamerater fra krigen for å snakke om hva som skjedde, og når han til slutt oppdager sannheten gjør han et filmatisk grep som ryster meg dypt inn i sjelen.
Alle inntrykkene som har hopet seg opp i løpet av filmen raser inn over meg, og jeg bruker lang tid på å komme med etter at rulleteksten er forbi.