Mamoru Hosodas fortelling om Hana og hennes barn, er en varm og fin oppvekstskildring om fellesskap, kjærlighet, det å være annerledes, og ikke minst om å finne sin plass her i verden.
Wolf Children (Okami kodomo no ame to yuki) er et sårt, men likevel morsomt eventyr, som absolutt kan måle seg med Hosodas mest kjente film The Girl Who Leapt Through Time fra 2006.
Pussig start på en varm historie
På grunn av en merkelig start faller jeg nesten av Wolf Children før den har begynt. Jeg er vanligvis glad i japansk animasjon, men en scene der varulv møter menneske i skjønn forening ble litt for underlig for min smak.
For når Hana forelsker seg i en mann som viser seg å være en varulv, fører dette til en noe spesiell sexscene (som heldigvis er veldig kort). Det er jo fint at kjærligheten overvinner alt, men hvorfor Hanas utkårede må være i ulveform når de to skal ha seg er for meg helt uforståelig.
Heldigvis henter filmen seg inn igjen, og med vittig humor, sjarmerende rollefigurer og en god historie klarer Wolf Children å dra meg inn i et varmt og fint univers.
Anmeldelse: Chihiro og heksene – En åpenbaring av et eventyr!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Rørende og morsomt
Hana får to barn med ulvemannen før han går bort i en ulykke, og filmen fortelles av datteren Yuki, som beretter hvordan den sterke moren måtte oppfostre henne og broren Ame alene.
De to barna er halvt ulv og halvt menneske, og å oppdra dem skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. For å beskytte familien og slippe unna vanskelig spørsmål flytter derfor Hana på landet med barna, der hun må lære seg å dyrke jorda for å kunne fø seg selv og de små.
Det er rørende å se hennes kamp mot den beinharde jorda, og hvordan lokalbefolkningen på bygda etter hvert tar den uerfarne bykvinnen inn i varmen.
Oppe i all slitet og elendigheten er Wolf Children også en artig film som leker med de merkelige situasjonene som kan oppstå når du må skjule at ungene dine kan forvandle seg til ulver.
De to barna Yuki og Ame er rake motsetninger. Når Yuki er vill og gal, er Ame engstelig og forsiktig, og når Yuki ønsker å passe inn blant barna på skolen, lengter Ame til fjellene og dyra i skogen.
Ulv, eller menneske – hva ønsker de å være? Det er noe de begge må finne ut av, og deres kamp for å finne sin plass her i verden er vond, men også fin og morsom å følge med på.
Storslagen animasjon og nære følelser
Animasjonen i Wolf children er ikke like detaljert som i filmene vi kjenner fra Japans største animasjonsstudio Studio Ghibli. Dette har nok noe med at Hosodas eget Studio Chizu ikke har i nærheten et så stort animatørkorps i ryggen som Hayao Miyazaki og Studio Ghibli har.
Tross sine begrensninger har imidlertid Mamoru Hosoda skapt en film som er virkelig vakker på sitt beste. Spesielt scenene der ulvebarna løper i vill fart gjennom skogene, over slettene og oppover åsene er flotte. Når Hosoda lar oss se omgivelsene fare forbi gjennom barna sine øyne blir det en helt spesiell opplevelse.
Les også: Topp 5: Hayao Miyazaki
Etter en pussig start viste Wolf Children seg å være et flott eventyr. Filmen er eksistensialistisk og til tider pompøs slik japanske animasjonsfilmer ofte er, men det er helt greit.
Regissør Mamoru Hosodas balanserer storslagen animasjon med nære følelser. Wolf Children er herlig bittersøt og får meg til å le gjennom tårene.
Se traileren for filmen her:
