Den store skjønnheten kunne bare ha vært laget i Roma. Regissør Paulo Sorrentino har laget et poetisk fyrverkeri av en film, som er vidunderlig fotografert, imponerende spilt og stilsikkert regissert.
Noen av livets store spørsmål står i fokus, i en spill levende film som kjærtegner sansene med italiensk lynne og romersk kultur. Dette er et stort høydepunkt for kontinentale filmelskere!
Barn- og koneløse Jep (Tony Servillo) fyller 65 år, og er allerede lei av livet. Han ga ut en bok for mange år siden, men fulgte aldri opp, og har nøyd seg med å bedrive kulturjournalistikk og være fremtredende medlem av Romas sosietetsliv.
Nå blir han kontaktet av en mann som forteller at hans nylig avdøde kone aldri sluttet å elske ham, noe som vekker spørsmål i Jep av åndelig art.
LES: Anmeldelsen av Paulo Sorrentinos This Must Be The Place
Menneskene i denne filmen pludrer og våser seg gjennom et moralsk ørkenlandskap. De beveger seg innenfor gitte rammer, hvor lite av substans kommer til overflaten.
Men når det gjør det, har det en bitende effekt, som når Jep avslører venners falskhet, eller når hans egen tomhet tydeliggjøres.
Miljøet skildres levende og virilt, men med en nummende overfladiskhet. Derfor blir historien stadig sterkere etter hvert som det avdekkes momenter som forklarer Jeps sinnstilstand.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tony Servillo spiller fremragende i hovedrollen, og er ytterst troverdig som mann i nesten umerkelig krise. Han virker å være fornøyd med sin plass i livet, men mangler inspirasjon og mot til å ta tak i sine problemer.
Det er ikke alt ved Jep man kan like, men selv når han lar selvbedraget dominere, er det interessant å høre hans grunner. Servillo gir ham en sympatisk fremtoning, selv om det han sier av og til er direkte ufint.
Han omgis av et rikt persongalleri som påvirker Jep på ulike måter, som hans kortvokste redaktør, kameraten som vil knulle unge damer, den mystiske naboen i etasjen over og stripperen som kanskje kan bli hans nye kjærlighet.
Alle er påvirket av Romas tiltrekningskraft, som på godt og vondt fanger disse figurene i en evig runddans.
Byen feires gjennom Luca Bigazzis utsøkte foto og fantastiske innspillingssteder, men må også tåle kritikk. En av figurene kunngjør at han flytter til hjembyen fordi Roma har skuffet ham.
LES: Anmeldelsen av To Rome With Love
Vi kommer etter hvert til kjernen i Den store skjønnheten, som avdekker hvorfor Jep har kommet dit han er i livet.
Historien lar oss forstå at mye kunne vært annerledes, men at Jep egentlig har resignert og lar hverdagene gli forbi på pur trass. Regissør Sorrentino forteller denne historien med et utsøkt blikk for figurer, skjebner, stemninger, bybilder og arkitektur.
Og så har jeg ikke nevnt den opplagte inspirasjonskilden Federico Fellini en eneste gang i denne anmeldelsen, og det er jo en skandale!
