Svenskene har fått sin Forrest Gump. Han heter Allan Karlsson og spilles av komiker Robert Gustafsson, både med og uten sterk alderssminke.
Det er en småhumoristisk og underfundig historie, med flere absurde situasjoner fra nå- og fortid.
Filmen mangler kanskje en overhengende historie til å knytte alt sammen, men figurene er herlige, og det skjer nok av ting til å trekke smilebånd med jevne mellomrom.
LES: Anmeldelsen av Änglagård – Alle gode ting er tre
Rømmer fra gamlehjemmet
Allan Karlsson (Robert Gustafsson) rømmer fra gamlehjemmet på sin egen hundreårsdag, og hopper på en buss på måfå.
Problemet er at han har tatt med seg en koffert fylt av penger, og nå er farlige folk etter ham. Men på en nedlagt togstasjon utenfor Stockholm møter han Julius (Iwar Wiklander), som blir med på eventyret.
Det skal også vise seg at det slett ikke er første gang Allan Karlsson har vært ute og gjort verden utrygg.
LES: Anmeldelsen av Kill Buljo 2
Filmen er basert på en roman av Jonas Jonasson, og byr på snedige figurer og pussige situasjoner. Det er morsomt å se tilbakeblikk på hvordan Allan Karlsson har snublet inn i verdenshistoriske sammenhenger i flere verdensdeler.
Her får vi episodiske historier som jeg humrer godt av, som møter med Franco, Stalin, Truman, Reagan og, ikke minst, Herbert Einstein – Alberts mindre kjente, og ikke fullt så smarte, bror.
Figurene er godt karikerte og spilles med riktig grad av seriøsitet for en slik film, altså sånn passe.
En rekke absurditeter
Regissør Felix Herngren er i Norge best kjent som sjefsregissøren av tv-serien Solsidan, der han også spiller rollen som Alex. Han kan humor, og tilfører Hundreåringen en rekke absurditeter som hovedrolleinnehaverne Robert Gustafsson og Iwar Wiklander spiller godt på.
Spesielt Gustafsson har store utfordringer med å spille Allan Karlsson som både ung, middelaldrende, gammel og utgammel mann, men lykkes i å skildre ham i alle versjoner som en godhjertet mann som har det med å snuble seg inn i begivenheter uten å egentlig forsøke.
LES: Anmeldelsen av Solsidan s01
Episodene fra fortiden bindes sammen med krimkomikk i nåtiden. Og selv om alle deler er underholdende, mangler de egentlig en overhengende historie til å binde dem sammen. Det er det jeg savner mest i denne filmen.
Ellers er Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant en fornøyelig opplevelse av halvrørete gamlinger i et Coen-inspirert univers der liv eller død spiller mindre rolle.
