Øyeblikkene av ekte menneskelighet, av sorg og bitterhet, og erfaringer fra livet er vakre i Mr. Morgan’s Last Love. Men de er det få av.
Tidligere Oscar-vinner Michael Caine snubler gjennom en fortelling om ensomheten etter en livsledsager i livet til Matthew Morgan. Størst skyld for denne sentimentale lapskausen ligger hos regissør Sandra Nettelbeck som ikke er i stand til å skildre rasjonelle filmfigurer eller følge helt normal logikk.
Morgan – en velstående professor fra et prestisjetungt amerikansk universitet – bor alene i leiligheten i Paris han delte med sin kone i et rolig pensjonistliv. Filmen starter tre år etter hun gikk bort av en smertefull kreftsykdom. Hverdagen nå er ensformig, rutinepreget, med sorgen og tomheten som et dominerende element i hverdagen. En telefon fra USA forteller at sønnen ikke kommer på besøk med kone og barnebarn slik de har hatt for vane å gjøre de siste årene.
VIDEOANMELDELSE: Harry Brown – beinhard Michael Caine viser at alt kan løses med vold
Et skjebnemøte
En dag, ved en tilfeldighet, møter han Pauline (Clémence Poésy). Hun er et ekte menneske, i den betydning at hun møter Morgan uten fordommer. Hun ser en gammel mann som trenger selskap, hun har et par minutter til overs, og de slår følge.
Fra dette lille sjansemøtet utvikler et vennskap seg, og gradvis ser Mr. Morgan at livet etter å ha mistet kona også kan ha gode øyeblikk.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
All denne forhistorien kunne vært fortalt effektivt og engasjerende. Regissør Nettelbeck velger heller å bruke en time av filmens nærere 120 minutter på en overfladisk og uengasjerende prolog. Først når Mr. Morgans barn ankommer Paris etter et umotivert og mislykket selvmordsforsøk begynner familiedramaet å åpenbare seg. I filmens siste time dukker de første øyeblikkene av ekte følelser opp i fortellingen.
Datteren Karen – spilt av X-Files-stjerna Gillian Anderson – er en parodisk amerikansk kvinne som tramper inn og ut av fortellingen uten å tilføre noe som helst, mens sønnen Miles – spilt av Justin Kirk – overbeviser så vidt det er om sitt problematiske forhold til faren.
Michael Caines versjon av en aldrende amerikansk professor faller også gjennom på flere punkter. Hans ubestemmelige aksent blir aldri forklart. Jeg brukte hele 20 minutter på å forstå at han ikke pratet sin sedvanlige cockney-dialekt, men en utvannet cockney med unaturlige amerikanske ordlyder. Er han født i England og flyttet til USA for kjærligheten? Det forklares aldri.
Nettelbeck virker heller ikke interessert i noe annet enn overflaten til figurene i filmen hennes. Deres indre liv, motivasjoner, resonnement eller tankeprosesser virker ikke interessante for regissøren. Små detaljer som kunne gitt innblikk i hvem figurene på lerretet er ignoreres i stor grad.
VIDEOANMELDELSE: Amour – en av de beste filmene fra 2012
Skiftende tempo og bristende avslutning
Overgangen fra overfladisk forhistorie til et opprivende og forløsende klimaks er, om jeg skal være høflig, uklar.
Selv om temaet filmen behandler kan ligne Michael Hanekes mesterlige skildring av kjærlighet og alderdom i Amour – en av fjorårets beste filmer – er opplevelsen av de to vidt forskjellige. Der den ene nøysomt maler en var forstemthet over livets siste fase med kjærlige detaljer, etterlot den hastige oppnøstingen av Mr. Morgan’s Last Love sine emosjonelle vendepunkter meg nedstemt og trist.
Kanskje det er jeg som er gammeldags, men i en film om å oppdage gleden over livet og kjærligheten i høy alder foretrekker jeg å forlate kinosalen med en følelse av oppstemt melankoli over livet.
