– Jeg oppdaget fitta mi da jeg var to år gammel, forteller en forslått kvinne til en presteaktig skikkelse helt i starten av Lars von Triers mye omdiskuterte Nymphomaniac.
Kvinnen heter Joe og spilles av von Trier-musen Charlotte Gainsbourg. Hun ligger i sengen til Seligman (spilt av en asketisk Stellan Skarsgård), en ensom skikkelse som fant henne blodig på bakken i en bakgate i en anonym by.
Fra tryggheten i den aldrende mannens leilighet forteller hun om sine synder – om sitt liv som sexavhengig.
Rammefortellingen, samtalen mellom dem, rammer inn åtte ulike kapitler med ulike episoder fra Joes liv. Alt om ulike menn hun har knullet, underkastet seg, elsket og kastet.
Stellan Skarsgård: – Det er klart mine barn skal se denne filmen
Lars von Triers egentlige filmvisjon
I forkant av filmens premiere har markedsføringsapparatet spilt opp dens usimulerte sexscener. Allerede da Lars von Trier annonserte filmen vitset han med at han skulle lage en pornofilm. Den versjonen som blir satt opp på kinoer i Norge er likevel ikke von Triers egen visjon.
En tekstplakat i starten forteller at den fire timer lange versjonen – fordelt på to filmer – er klipt ned med regissørens tillatelse fra hans egen fem-og-en-halv-time lange versjon (som kanskje blir vist i løpet av 2014). De fleste nærbildene av kjønnsorganer er med andre ord borte.
Usimulerte scener med erigerte peniser, pupper, bondage, sæd og onani er det fortsatt mye av. Men lidenskapen er fraværende i den sexavhengige Joes liv. Intimiteten finnes nærmest ikke og sexscenene påtar seg en distansert kaldhet – ikke ulikt pornofilmene Nymphomaniac har blitt sammenlignet med. Ei heller er sexen i Lars von Triers epos det mest interessante.
Regissørens endeløse referanser til filmhistorie, religion, musikk, litteratur, filosofi, og historie resulterer i en film som tar et steg tilbake fra Melancholia sin overflatebehandlede estetikk. Arkivbilder, tall, grafer, og illustrasjoner bryter opp – og blander seg med – både kapitlene og rammefortellingen. Lars von Triers tilnærming til filmens metanarrativ kommer tydeligst frem når Joe sier til Seligman: «Det var din minst interessante digresjon så langt».
Å se en Lars von Trier-film er en krevende øvelse, siden han startet sin karriere har han vært i konstant endring. Nymphomaniac er intet unntak. Som en del av von Triers egenerklærte «Depresjonens trilogi» er det hans viktigste mål å utforske tabubelagte deler av menneskesinnet. Du skal føle noe, i det minste noe intellektuelt, når du opplever hans filmer. I det perspektivet er Nymphomaniac hans mest ambisiøse film til nå. Med prosaiske grep utforsker filmen hovedpersonens seksualitet gjennom digresjoner, referanser og samtalene mellom Joe og Seligman.
Men tilbake til fitta til Joe.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
ANMELDELSE: Antichrist – ikke la deg skremme av Lars von Trier
Naiv råskap
Charlotte Gainsbourg spiller den voksne kvinnen Joe og gjennom sine samtaler med Seligman utgjør hun også filmens fortellerstemme. Den unge Joe, fra hun er femten til tretti år gammel, spilles av Lars von Triers nye muse: Stacy Martin.
I ungdomstiden opplever Joe sex som en lek, hun konkurrerer med venninner og er medlem i en egen vulvaklubb. Seligman lytter stille, med enkelte spørsmål og digresjoner, på fortellingen om hvordan hun mistet sin jomfrudom til Jerome (spilt av Shia LeBouf) med tre støt i vagina og fem i rektum. Tallene «3» og «5» lyser opp på skjermen som et regnestykke – en referanse til Fibonacci-tallsekvensen.
Tilliten mellom skuespillere og regissør er formidabel. Selv med pornoskuespillere – hvis kropper er festet på de faktiske skuespillerne med spesialeffekter i etterarbeidet – blottlegges en råhet og naivitet i både Gainsbourg og Martin.
Sistnevntes nysgjerrige og bekymringsløse tilnærming til menn er et eksempel på det naive. Som når hun konkurrer om en pose søtsaker på et tog. Vinneren må ha sex med flest mulig. Mens den førstnevntes desperate jakt på en orgasme i filmens andre halvdel river vekk sløret og viser frem råskapen i hovedpersonen.
Von Triers egen smerte
Å se de to delene – Volume 1 og Volume 2 – som separate filmer er en fånyttes opplevelse. Og det er en utfordring å se en film du vet ikke vil være fullstendig før siste del er unnagjort. Denne uvanlige formen er ikke et kunstnerisk valg fra von Trier, men et krav fra filmens finansiører for å sikre bred nok distribusjon.
Den danske regissøren ønsker med Nymphomaniac å utfordre grensene – som vanlig – ved å stille nærgående spørsmål ved vårt moderne for tabuorienterte forhold til seksualitet.
Nærmere bestemt kvinnens seksualitet. Det oppleves som både provoserende og sjokkerende å se en sexavhengig kvinne skildret mørkt – blott fordi det er uvanlig.
Kontinuerlige anklager om kvinnehat har dundret mot regissøren, men virkeligheten er at von Trier finner det helt uinteressant å skildre en glad og lykkelig kvinne. Og det er gjennom kvinner han uttrykker sin egen lidelse, kynisme og selvhat. Alt dette speiles i Joe, og til en viss grad Seligman, i Nymphomaniac. Dialogen dem imellom er ikke noe annet enn von Triers egen fortellerstemme.
(anmeldelsen fortsetter under videoklippet fra en av filmens åtte kapitler)
ANMELDELSE: Melancholia – glimt av storhet fra Lars von Trier
Et filmverk skal vurderes uavhengig, men i dette tilfellet er det vanskelig å forholde meg til det faktum at von Triers egen visjon for filmen ikke blir den som vises på kino. De 90 minuttene som er fjernet består neppe kun av nærbilder av penetrerende kjønnsorganer, og i sin premiereklare versjon oppleves også flere av sekvensene som unaturlig forkortede.
Nymphomaniac – den korte versjonen – er von Triers svakeste i «Depresjonens trilogi», men faktum er at jeg aldri har opplevd en lignende film.
Her ligger også forklaringen på at dette er den mest spennende filmen jeg har sett på lang tid. Lars von Triers kontinuerlige utvikling som filmskaper, hans måte å formidle dypt politiske og moralske ideer, og hans unike evne til å nærme seg filmfigurenes mørke psyke, resulterer i et filmverk som bare forsterker min forståelse og min oppfatning av ham som kunster.
For å oppsummere Nymphomaniac i en setning: Det finnes bare én Lars von Trier.
Denne anmeldelsen er basert på både «Volume 1» og «Volume 2» av firetimersutgaven av «Nymphomaniac». Begge delene har norsk kinopremiere 24. januar 2014. Hovedrolleinnehaver Charlotte Gainsbourg har også sluppet en singel i forbindelse med markedsføringen av filmen hvor hun fremfører en coverversjon av Jimi Hendrix’ «Hey Joe» (filmens hovedperson heter Joe, journ.anm.)
