Flink Lockwood har alltid ønsket å være en oppfinner. I Det regner kjøttboller fra 2009 konstruerer han en maskin som kan gjøre vann til mat, en revolusjonerende oppfinnelse også kjent under navnet «Flint Lockwood Diatonic Super Mutating Dynamic Food Replicator» – eller bare FLDSMDFR.
Maskinen spinner snart ut av kontroll, og ikke før den ble ødelagt stilnet matstormen som truet hele befolkningen i den lille byen Swallow Falls på en fiktiv midtatlantisk øy.
Oppfølgerfilmen plukker opp tråden umiddelbart etter den første filmen avsluttes. Maskinen er ikke helt ødelagt, den har endret seg, og en mystisk teknologiprofessor ønsker å vite mer om Lockwoods utrolige prosjekt.
Maten FLDSMDFR-maskinen fortsatt skaper har blitt levende!
ANMELDELSE: Det regner kjøttboller – en morsom og absurd idé
Undervurderer barna
Med underlige skapninger formet av hamburgere, tacoskjell og grønnsaker, hvordan disse lever på en øde øy, kunne du tro at Det regner kjøttboller 2 lot seg inspirere av Jules Vernes fortellinger om et skjult paradis under jorden hvor dinosaurene fortsatt lever. Et helt unikt økosystem hvor bare fantasien kan sette grenser for hvilke skapninger du kan møte.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men de uerfarne regissørene Kris Pearn og Cody Cameron – hvis tidligere meritter i all hovedsak er stemmeskuespill og arbeid i animasjonsavdelingen til den første av filmene – makter ikke å bruke de fargerike omgivelsene til noe annet enn, ja, nettopp: omgivelser.
I sekvens etter sekvens, i scene etter scene, er det lettkjøpte «slapstick»-poeng som forsøker å skape latter.
En fullsatt kinosal med små barn vil få trimmet lattermusklene, men ikke hodene, for Det regner kjøttboller 2 undervurderer både små og store kinogjengere.
Filmens figurer oppfører seg kaotisk, den minste detalj brukes til å redde et syltynt manus, og enorme logiske hull skyves under teppet.
ANMELDELSE: Frost – flott Disney-versjon av norsk vinter
Greie stemmer – dårlig manus
Ved Lockwoods side dukker det opp en rekke figurer som skal hjelpe ham på ferden mot øya med de levende matskapningene, men ingen av dem er interessante eller morsomme. Dialogen holder for lav kvalitet.
De norske stemmene er ok, men tilfører ikke filmen mer liv. Det er ikke stemmeskuespillerne sin skyld, men har rot i hvordan regissørene overser de tallrike mulighetene til å skape en interessant fortelling ut av det økosystemet på den unike Atlanterhavsøya og et særdeles svakt manus.
Mens hovedpersonens oppfinnermot og gale ideer la grunnlaget for en underholdende familiefilm i Det regner kjøttboller, mangler fortellergleden – og evnen – til å gjøre det samme i oppfølgeren.
Og for ordens skyld, det regner ikke kjøttboller i Det regner kjøttboller 2.
